En regnvåt oktoberdag i Washington. Verdens mest innflytelsesrike økonom gjennom to tiår sitter, tilsynelatende rolig, foran mikrofonen i den amerikanske kongressen.

«Jeg har funnet en feil i de modellene jeg nå innser utgjør den kritiske, funksjonelle strukturen som definerer hvordan verden fungerer, for å si det slik.»

For en setning! Den henger nesten ikke sammen. Jeg har studert videoklippene nøye, og det slår meg hvor nervøs han er, og hvilket formidabelt mot han utviser. Det ville vært så enkelt for denne intellektuelt overlegne mannen å tåkelegge sin egen rolle i bankene og finansmarkedenes ville spekulasjoner.

«Så du innser at ditt verdenssyn, din ideologi, ikke var riktig – ikke fungerte», oppsummerer utspørrer Henry Waxman, lederen i Representantenes hus. Han snakker langsomt. Forsiktig. Som en etterforsker som kjenner at han har en tilståelse.

«Nettopp», svarer Greenspan.

Ny økonomisk æra

I løpet av disse sytten sekundene ble verdenshistorien forandret. Kapitalismens gudfar abdiserte der og da – på vegne av alle de økonomer som har fulgt hans tro på rasjonelle aktører og selvregulerende finansielle systemer – det vil si nesten alle.

Greenspans makt illustreres kanskje best ved å studere komiteen som fastsetter USAs styrende rente. Sentralbanksjefen fikk uten unntak – i atten år – flertallet i komiteen med på samme side som seg selv i avstemningene, forteller økonomiprofessor Ragnar Torvik ved NTNU.

Den tunge innrømmelsen overfor Kongressen, med finanskrisen hylende rundt veggene, blir trolig stående som Greenspans viktigste handling. I praksis la han grunnlaget for at USAs president Barack Obama to år senere kunnes starte sitt gryende oppgjør med en finansbransje som åpenbart virker destabiliserende på verdensøkonomien.

Den har også åpnet for en etterlengtet revisjon av økonomifaget.

Dronningen av England

«Hvorfor var det ingen som så krisen komme?»

Den britiske dronningens famøse spørsmål til professorene ved London School of Economics har et ganske enkelt svar: Mange så krisen komme, men de ble ignorert og utestengt fra det gode økonomiske selskap.

Den amerikanske investoren Peter Schiff ble for eksempel møtt med vekselvis hånlatter og raseri da han høsten 2007 beskrev ganske nøyaktig den krisen vi skulle se året etter. Her hjemme har professor Erik S. Reinert i hele sin karrière jobbet så å si alene med en økonomisk tenkning som inkluderer Greenspans «missing link» – for eksempel menneskets tilbøyelighet til å foretrekke kortsiktig nytelse fremfor å jobbe for å oppnå et større langsiktig mål.

Nå er det Schiff og Reinerts tanker som inspirerer nye generasjoner økonomer.

Nyttig irrasjonalitet

Dette viste seg tydelig i programmet til Verdens Økonomiske Forum i Davos i januar i år, der verdens toppledere blant annet ble tilbudt foredrag under følgende titler: «Tilhørighet – hvordan vi hører sammen», «Følelsenes vitenskap», «Tilstedeværelse i ledelse» og «Opptrening av fem sanser».

Målet med den nye økonomiske tankegangen, adferdsøkonomien, er å forstå menneskelige preferanser, hvor de kommer fra, og hvordan vi kan bruke ny kunnskap om menneskenaturen til å ta bedre beslutninger, skriver den amerikanske økonomiprofessoren Dan Ariely ved Duke University i boken The upside of Irrationality – The Unexpected Benefits of Defying Logic at Work and at Home.

Hjerneforskningen er helt sentral i dette arbeidet, og det er derfor grunn til å fryde seg over at Norsk Teknisk Museum i Oslo har valgt nettopp hjernen som objekt i sin store jubileumsutstilling «Mind Gap» i forbindelse med 200-årsjubileet til Universitetet i Oslo.

Dilemmaer på BI

Også akademisk konservative handelshøyskoler begynner så smått å snuse på den nye økonomiske tenkningen. På Handelshøyskolen BI har filosofen Øyvind Kvalnes i to år kjørt masterstudentene i dilemmatenkning:

• Hva skjer når to kloke mennesker er uenige?

• Hvordan håndtere komplekse sammenhenger og motstridende hensyn?

Kvalnes merker at studentene fort blir frustrerte når det ikke finnes rene, matematiske svar – eller når «ting ikke går opp», som han sier.

Og det er jo nettopp dette som er situasjonen når vi skal ut i arbeidslivet – ut i økonomien. Ting går ikke opp. Unødvendige konflikter stjeler ressurser, mistillit avler mistillit, og en høyst menneskelig opportunisme gjør oss kortsiktige.

Alt dette er økonomi, og det blir derfor spennende å følge med på hvem som får Nobelprisen i dette faget i årene fremover. De trenger ikke nødvendigvis å være økonomer.

Casino-journalistikk

Vi kommer som vanlig ingen vei uten pressen. Når NRK for eksempel – helt umotivert – avslutter sine nyhetssendinger med børsens daglige bevegelser, er statskanalen med på å sementere kortsiktighet.

Slik informasjon er bare nyttig dersom man handler med aksjer daglig, og da hentes informasjonen uansett helt andre steder enn i NRKs nyhetssendinger.

Daglige aksjekursbevegelser er dessuten så marginalt interessant journalistikk at det er dårlig økonomi. I et formidabelt nytt medielandskap, har redaktører ikke råd til sånt.

Det kan være verdt å merke seg at den saken flest av Aftenpostens lesere aktivt har valgt å dele med sine venner på internett – noensinne – befinner seg så langt fra en børskommentar som det er mulig å komme. Kronikken «En søsters Stemme – et brev til en psykisk utviklingshemmet bror» er blitt delt av 12000 lesere på Facebook. Derfra sprer den seg eksponentielt.

Dette er også økonomi, i tillegg til at den massive interessen forteller noe om hvor vi er på vei – mot en større grad av refleksjon – bort fra tankeløs kasinojournalistikk.

Mennesket i verden

Måtte Alan Greenspan, nå 85 år gammel, få leve til han ser håndgripelige resultater av sin modige opptreden i Kongressen en oktoberdag i 2008.

Der ga han oss mulighet til å forbedre den økonomiske grunnmuren, studere langsiktighet i lys av menneskelige tilbøyeligheter – og skape en bedre verden.