Noen reagerte med «sjokk og vantro» da Venstre-politikeren Abid Raja sto frem i Aften i fjor sommer og fortalte at han ikke kan svømme. Bakgrunnen for at Raja begynte på svømmekurs i fjor, var en tragisk drukningsulykke ved Romsås der to somaliske brødre på 9 og 12 år mistet livet.

Raja var tøff og modig som åpenlyst fortalte at det var flaut å ikke kunne svømme. Som sønn av pakistanske arbeiderforeldre i kommunal bolig for 25 år siden var det neppe diskusjonen rundt podens svømmeferdigheter som skapte engasjement rundt middagsbordet. I dag har Raja klatret opp til øvre middelklasse, og lover at ungene hans skal kunne svømme før de begynner på skolen.

Aftenposten kunne i helgen fortelle at Oslo kommune nylig har kartlagt svømmeferdighetene til elevene på 4. trinn. Resultatet viser at hver fjerde elev ikke klarer å svømme 25 meter. Og enda færre er i stand til å svømme de 200 meterne Norsk Svømmeforbund mener er minstekravet for å være svømmedyktig. Kartleggingen er gjennomført etter at elevene har fullført 10 timer med obligatorisk svømmeundervisning. En tidligere undersøkelse viser at det er særlig barn med ikke-vestlig bakgrunn som flyter dårligst.

10 timer er ikke nok for å tilegne seg en ferdighet som i verste fall kan bety liv eller død. Enda verre er det om barna og deres foreldre tror at de kan svømme under alle forhold etter å ha plasket i et skolebasseng i ti skoletimer. Ifølge Svømmeforbundet trenger et barn 40–50 timer før det kan svømme.

Mer obligatorisk?

Det er positivt at Oslo-skolen ønsker å styrke svømmeferdighetene til elevene, men det er vanskelig å gjøre noe med det i praksis så lenge bare et titall av skolene har svømmebasseng, og noen av disse har akutt behov for oppussing. Sommerskolen har riktignok flere svømmekurs, men fem-ti timer ekstra svømmeundervisning er neppe tilstrekkelig. Skolemyndighetene må snart bestemme seg om svømming er en oppgave for dem eller skal overlates helt og holdent til foreldrene. For hvis skolen skal ta oppgaven på alvor, må antall timer og bassengkapasiteten økes betraktelig. Dette er i strid med byrådets visjoner om å legge ned noen av skolebadene og lokalbadene til fordel for et fåtall større badeanlegg.

Risikoen ved å overlate hele oppgaven til foreldrene er at barn fra familier med dårlig økonomi blir hengende etter. Foreldre som kommer fra land med få fjorder og lite vann har ikke forutsetninger for å forstå hvorfor de skal betale for dette. Dermed kan barna deres også i fremtiden bli nødt til å fremstå som tøffe og modige når de i voksen alder innser at de ikke kan svømme.