Det er noe kvalmende ved å lese Anders Behring Breiviks omfattende skriftlige etterlatenskaper på nettet. Han ønsket åpenbart lesere, og det er ubehagelig å innfri en morders ønske. Det kjennes problematisk å skrive om ham – kanskje man ufrivillig bidrar til den kulten som nå spirer på enkelte nettsteder. Det er fristende å fornekte, fortie og fordømme. Samtidig ligger det informasjon igjen etter ham som kanskje kan belyse hendelsene 22. juli, og bidra til å si noe om vilkårene for terror i vår tid.

Det er komplisert å lese innleggene til en person som har levd et dobbeltliv i mange år, som ser ut til å ha operert med flere navn og identiteter, som angivelig låner flittig fra andre skribenter, og som i siste instans skrev for å bygge opp legenden om seg selv og den tvilsomme eksistensen av et skyggeaktig antimuslimsk nettverk.

Politiet sitter akkurat nå og prøver å skille fakta fra fantasi i det såkalte manifestet hans. Jeg vil konsentrere meg om de 15 000 ordene han har lagt igjen på det islamkritiske nettstedet document.no i perioden fra september 2009 til oktober 2010.

Taqiyya

Et nøkkelord for Breivik er Taqiyya, et islamsk begrep som innebærer at muslimer kan skjule sine reelle hensikter hvis omstendighetene tvinger dem. For Breivik er dette en form for institusjonalisert løgn som gjør at man aldri kan stole på muslimer: selv «om 80 prosent av Muslimer er såkalte ’moderate’... kreves det veldig få personer for å styrte et fly». Samtidig betegner Taqiyya en verden av skjulte motiver og dobbeltspill, der såkalte kulturmarxister (Thomas Hylland Eriksen, «Stoltenbergjugend» og Aftenposten) allierer seg med islam for å ta knekken på de kulturkonservative og nasjonalstaten.

Breivik er ikke rasist, men sidestiller islam med «hat-ideologier» som kommunisme, nazisme og multikulturalisme hvis mål er «fullstendig å ødelegge vestlig sivilisasjon» og å «opprette en marxistisk superstat (EUSSR)». Mens ordet «krig» dukker opp 25 ganger i innleggene, er «hat» nevnt 20. Det er ekko av fascistisk tankegods i forakten for forbrukersamfunnet og sosialdemokratiet. Han avfeier statskirken som «prester i jeans som marsjerer for Palestina og kirker som ser ut som minimalistiske kjøpesentre.»

Isolert i vrangforestillinger

Dommedagsforestillinger, samfunnsforakt og konspirasjonsteorier kjennetegner den genren bloggprosa som Breivik tilhører og nettsteder som document.no og honestthinking ofte er en eksponent for. Løgn er noe Breivik tvinges til av omstendighetene: «Vi var ærlige en gang, men Marx og Muhammad har tvunget oss til å bli mer som dem.» Taqiyya synes å være modus operandi for Breivik selv: Han sprengte øyensynlig bomben i Oslo for å avlede fra sitt neste mål, og på Utøya utga han seg for å være politimann. «Krig er bedrag», som han siterer Muhammed på.

Kanskje er også innleggene på document.no en avledningsmanøver, et forsøk på å kamuflere forbrytelsen bak et beskjedent politisk mål om «å styrke Fremskrittspartiet og Høyre». Taqiyya ser ut til å ha isolert ham i vrangforestillingene: Siden samfunnet var fullt av løgn, hadde han ingenting å lære av det. Siden han selv spilte et dobbeltspill, slapp han aldri motforestillinger inn.

Spille en rolle

På et vis fremstår Breivik som den typiske refusant, upublisert i «MSM» (the mainstream media), som han foraktelig omtaler de store mediene han samtidig viser påtagelig interesse for. Han er kanskje ikke «den radikale taperen» som den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger beskrev i boken med samme navn, men fremstår som en person i sosialdemokratiets bakevje: uten jobb, inntekt og forlag. Et overflødig menneske.

Det handler om å komme til orde, og om å konstruere et dramatisk politisk narrativ der man selv spiller en rolle. En «martyr-idelolog» er Breiviks beskrivelse av seg selv.

Selvmordsreferanser er gjennomgående i innleggene hans. For mange er det virtuelle rollespillet nok i seg selv. Hat og frykt på nettet blir sjeldent til vold i samfunnet. Ingen kunne gjette at Breivik ville slå seg gjennom mediemuren han stanget mot på en så ekstrem måte. Men kimen til udåden ligger i forestillingen om et pågående angrep på vestlig sivilisasjon. Derfor er det for enkelt å si at ingenting i Behring Breiviks innlegg på document.no indikerer hva som skulle komme.

Informasjonsparadokset

Breivik fremstår som artikulert, intelligent, til dels belest, og svært bevisst sin rolle som «kulturkonservativ intellektuell». Informasjonsrevolusjonens paradoks lyder slik: Hvorfor overlever vrangforestillinger når folk har tilgang til mer informasjon? Folk oppsøker nyheter som aldri før, ikke minst takket være internett. Man skulle dermed tro at dårlig informasjon ville forsvinne, som resultat av naturlig utvalg.

Likevel lever troen på at Barack Obama egentlig er muslim i beste velgående hos mange amerikanere som burde visst bedre.

Forklaringen ligger i et fenomen som kalles for medie- eller seerfragmentering. Folk oppsøker nyhetskildene (enten det er tv eller websider) som de er på politisk bølgelengde med. Dermed oppstår det parallelle nyhetsnisjer, eller medievirkeligheter.

Gjennom informasjonsmessig innavl i disse nisjene, splittes folk opp i politiske stammer: FOX News-stammen, Huffington Post-stammen, eller document.no-stammen, for den saks skyld. Sosiale medier kan forsterke prosessen. Breivik beskriver sin politiske stamme slik: «miljøet rundt Robert Spencer, Fjordman, Atlas, Analekta + 50 andre EU/US bloggere (og Facebook-grupper) er selve epicenteret for politisk analyse.» Det er i slike ekstreme politiske stammer enkelte unge menn radikaliseres og kan bli til terrorister, enten de er jihadistiske, eller som i Breiviks tilfelle, såkalte kontrajihadister. Ekstremister fra begge sider forenes i forakten for «feminisering» og forbruk og vandrer samme veien mot vold.

Slik Øyvind Strømmen har påpekt, ser både Breivik og mange islamistiske terrorister ut til å være produkter av internettradikalisering. Ekstremitetene berører hverandre, som det heter.

Monstre

Hvordan unngår vi nye monstre fra bloggosfæren? Hvordan unngå dannelsen av hysteriske og hatefulle nisjeoffentligheter? Dette problemet blir neppe løst ved heksejakt på enkelte nettsteder. Svaret er kanskje heller å gi representanter fra nisjeoffentlighetene større oppmerksomhet enn de til nå har fått, og prøve å åpne kanaler fra «MSM» inn til det som finnes av hemmelige rom og isolerte stammer i mediejungelen.