Forbudte følelser

Samleside: Alt om terrorangrepene

TAKK, takk, takk!

Den intense lettelsen kjennes helt umulig. Som et massivt svik kjentes det, å ha andre følelser enn sorg forrige lørdag. Men likevel:

Takk for at terroristen er en av oss. Ser ut som oss.

Vi kan ikke skylde på noen. Vi tvinges til å ransake oss selv - våre verdier - våre systemer - våre preferanser.

Det er fristende å definere den unge, blonde mannen som et enkeltstående tilfelle av ren ondskap - trygt plassert utenfor oss selv, men det blir for enkelt. Vi må ta ansvar for tilbøyelighetene i det samfunnet vi er med på å skape - hver neste dag - alle som én.

Åpenhetens pris

Jeg tør ikke tenke på hva slags valgkamp vi ville fått hvis terroristen virkelig hadde levd opp til de hatefulle tankene som raste gjennom landet den fryktelige fredagskvelden.

Vi fikk et glimt av oss selv den kvelden. Våre fordommer og vår dømmesyke. Ikke vakkert, men desto mer lærerikt.

For hva er det som har preget samfunnsdebatten denne sommeren, om ikke nettopp bekymringen for at våre frihetsverdier er truet av fremmede religioner og kulturer?

Det kjennes skummelt å skrive dette. Forbudt. For i sorgen blir vi alle så snille, og det er dette speilbildet vi ønsker å se - formulert slik av en tysk journalist:

«Selv i sin dypeste sorg blir nordmennene ikke hysteriske. De står imot hatet. Det er utrolig å se hvordan politikerne og hele landet reagerer.»

Vi har grunn til å være takknemlig for at det er troen på åpenhet og demokrati som preger vår sorg - ikke kravet om hevn. Men vi kan ikke gi etter for fristelsen til å forelske oss i dette speilbildet.

Vi må være klar over at åpenhet er krevende, kanskje nettopp fordi vi får øye på trekk ved oss selv som vi ikke liker.

Kos med misnøye

Inntil for en drøy uke siden levde vi i et land der kynismen ikke sjelden forkledte seg som realisme - der hånen satt løst - der baksnakking og kniving om posisjoner var hverdagen.

«Et land der sentrale politikere er konstant sjokkerte, og mediene bringer ved til bålet», slik en oppgitt leser formulerte seg denne uken.

I kontrast til den kjærligheten og verdigheten vi har gitt uttrykk for denne uken, fremstår disse tilbøyelighetene i et så grelt lys at den velkjente norske misnøyepolitikken forhåpentligvis får skrale kår fremover.

«Der prestisjen er synkende, er kjærligheten økende», skriver presten Karsten Isachsen i boken Sint, Sant, Sunt - en bok som anbefales til alle som ønsker å lære seg raseriets kunst.

Det er dette vi har sett denne uken, da politikerne steg ut av posisjonene sine og ble mennesker- kjærligheten økte.

Kan vi få håpe at de våger å forbli der - i velviljen og sårbarheten? At smålig konkurranse om velgere og makt erstattes med kreativt politisk samarbeid?

Å eie skyggen

«Vi må minne hverandre om at det vi kaller sivilisasjon, er en tynn, tynn skorpe over det moralske kaos», skrev forfatter Ketil Bjørnstad i kronikken «Behovet for ondskapen» – om vår kollektive voldsfascinasjon i form av TV-serier, voldsspill og krim.

Hvordan skal vi møte denne fascinasjonen i tiden som kommer?

Hvordan skal vi ta vare på denne ukens vennlighet og kjærlighet når den emosjonelle unntakstilstanden er over?

Ønsker vi det egentlig, eller blir det for klamt for et rasjonelt, effektivt og hardtarbeidende folk?

Og ikke minst - hvordan skal vi håndtere den kyniske indre stemmen som forteller oss at vennligheten er forbigående - at vi snart er tilbake til den normale hverdagsforakten igjen?

Kjærlig selvransakelse

Veien må gå gjennom ærlighet. Porten i samfunnsdebatten må utvides til å tåle sinne, frykt og frustrasjon - også over innvandrergrupper som søker ly i et fremmed demokrati og samtidig uttrykker forakt overfor det samme demokratiet.

Det må være lov å uttrykke frykt for det vi ikke liker. Det gjelder også tilflyttere fra andre kulturer, som ser med gru på den norske fylla, og som lever med et konstant drikkepress i et arbeidsliv mange opplever å bli holdt utenfor.

Alle har vi fått mye å tenke på.

Innvandringsskeptikerne forstår hva slags brennbart materiale de har i hendene - at de må ta ansvar for språkbruk og temperatur i utspillene. At ytringsfriheten må balanseres av ytringsansvaret.

De vennlige innser at toleranse uten krav ikke er snillhet, men likegyldighet.

Alle begynner vi så smått å forstå at livets viktigste kamp ikke står mellom politiske partier, organiserte religioner eller partene i arbeidslivet.

Den egentlige kampen er den vi kjemper med oss selv.

Ondskapen trenger lys

Derfor må vi tåle å lese terroristens politiske testamente. Vi må lese det i filler, slik Dagbladets kommentator Andreas Wiese oppfordrer til.

Vi må la rettssaken gå for åpne dører og vise tro på vårt eget rettssystem og vurderingsevne.

Bruke det kraftfulle bildet vi har fått fra de norske folkeeventyrene- trollet som sprekker i solen.

«Man vil jo bli elsket», sier Hjalmar Söderbergs romanfigur Doktor Glas om menneskene. «I mangel av det beundret - i mangel av det fryktet - i mangel av det avskydd og foraktet. For enhver pris ønsker vi å vekke følelser i andre. For sjelen skjelver av skrekk for tomrommet, og ønsker kontakt for enhver pris.»

Kanskje går det an å møte menneskelig desperasjon, forakt og hat med barmhjertighet?

Vi må i alle fall våge å stille de ubehagelige spørsmålene. Tenke forbudte tanker. Kjenne forbudte følelser.

Slik fortsetter vi kampen med oss selv - til ære for brennende og samfunnsengasjert ungdom verden rundt - levende og døde.