Sorgens mangfoldige rom

SAMARBEID. Himmelstormende uenighet om det hinsidige hindrer ikke tros- og livssynssamfunnene fra å samarbeide godt om det dennesidige.

NÅR TRAGEDIENE RAMMER, har prester og diakoner etter hvert fått god trening i å åpne kirkedørene. Sorgens uttrykk i det offentlige rom finner ofte sted i kirkene.

I en viss forstand er det naturlig; 78 prosent av befolkningen tilhører Den norske kirke, og omkring 90 prosent av begravelsene er kirkelige. Likevel har ledelsen i Human-Etisk Forbund et poeng når den etterlyser bedre tilbud for dem som ikke er religiøse.

Etter ulykker og ikke minst etter sjokk, som terroren 22. juli, oppstår det behov for samtaler i mange forskjellige rom. Til begravelsene vil det også være behov for andre verdige seremonirom enn kirkene. Dessverre er alternativene altfor ofte selskapslokaler, klubbhus eller gymsaler.

Dominans.

Kritikken av mangelen på seremonirom har vært uten brodd mot det arbeidet som er blitt gjort i kirkene i de siste ukene. Det er ikke snakk om konkurranse i sorgens rom, snarere en understrekning av at ikke-religiøse søker et annet språk og andre ritualer for å uttrykke sorg og håp.

Pressesjef i Human-Etisk Forbund, Jens Brun-Pedersen, skriver om den første minnemarkeringen i domkirken i Oslo at «det ble en sterk gudstjeneste som betydde mye for mange», men noen følte at de ikke ble inkludert i sorgen og håpet de første dagene. Han har utvilsomt rett i dette, samtidig som det nok var vanskelig å unngå at de kirkelige markeringene søndag 24. juli fikk et offisielt, nasjonalt preg. Statskirkens århundrelange historie som fellesarena forsvinner ikke som ved et fingerknips. Statskirkens dominans har imidlertid gjort det for lett å unngå utvikling av nødvendige og alternative rom.

Fellesskap.

De viktigste verdiene som etter hvert ble tydeliggjort, var allmennmenneskelige. Vi så presten sammen med imamen foran gravfølget. Kristne, muslimer og ateister besøkte hverandres arenaer og deltok i hverandres sorg.

Torg etter torg over hele landet ble dekket av mennesker med roser. Folk sto sammen, uavhengig av tro og livssyn, og uavhengig av politisk ståsted. I dette ligger det en erkjennelse, nemlig at livet i seg selv forener, særlig når det blir truet eller krenket.

Det er fristende å bruke det grundtvigske «menneske først, kristen så». Nå også: Mennesket først, muslim så. Eller: Menneske først, ateist så. Nettopp i det som forener, ligger en kilde til sammenheng i samfunnet. Den som ensidig griper fatt i forskjellene, setter seg utenfor denne muligheten til fellesskap.

Individet.

Religionsdialog er blitt karakterisert som naivt og harmoniserende. Det har vært litt for lett å harselere over dialog. Harselasen røper i mange tilfeller liten eller ingen kunnskap om det dialogarbeidet som har pågått i Norge i godt over to tiår. Det har blant annet vært et utstrakt kristen-muslimsk samarbeid der de fleste vanskelige spørsmålene er blitt drøftet.

I en artikkel i avisen Vårt Land i går redegjorde professor Oddbjørn Leirvik for mange av de kontroversielle spørsmålene som er blitt diskutert, og som har endt med felles uttalelser. Plattformen for denne fellesarenaen er et humanistisk verdiengasjement: «Det som er blitt eit felles fokus for det kristen-muslimske samarbeidet i Norge, er nettopp vernet av det sårbare individet».

Samarbeidsråd.

Vi har faktisk et råd i Norge som få vet om, og som utvilsomt kan brukes mye mer i arbeidet med å skape felles rom. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn ble opprettet i 1996 og er en paraplyorganisasjon for 14 tros- og livssynssamfunn. Her samarbeider blant andre Human-Etisk Forbund, Islamsk Råd, Det Mosaiske Trossamfunn, Buddhistforbundet i Norge, Oslo katolske bispedømme og Den norske kirke.

Ledelse og utnevnelse av arbeidsutvalg veksler. Rådsmedlemmene er forbausende ofte enige, og de støtter hverandre dersom for eksempel en av minoritetsgruppene skulle bli utsatt for hets eller usaklige angrep. Myndighetene har mye å hente ved et utvidet samarbeid med dette rådet, for eksempel i det å utvikle felles sorg- og minnemarkeringer som kan inkludere alle.

Når så å si hele bredden av tros- og livssynssamfunn makter å samarbeide så godt om det dennesidige, tross himmelstormende uenighet om det hinsidige, viser det potensialet for en positiv tilnærming til mangfoldigheten.

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Hun reiste helt alene til Syden og testet ekstremversjonen av ensomhet

Ensomhet er en leveform som må få oppmerksomhet og beherskes, skriver Johanne Magnus.

Det er ikke Sidsel Wold netthetserne vil til livs. Det er makten hennes

Den viktigste årsaken til at Sidsel Wold blir hetset på nett er at hun har makt, mener Anja Sletteland.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer