Uberettiget kritikk

Journalistikk. Det er etter min mening reist uberettiget kritikk mot mediene etter katastrofen 22. juli.

Journalister i presse, radio og TV er blitt kritisert for å ha vært for pågående overfor terrorofrene og for at disse forsvarsløst er blitt eksponert i mediene. Jeg mener dette har vært nødvendig journalistikk av følgende to grunner:

1.Terror skiller seg fra annen kriminell vold på avgjørende vis.

Terroristens våpen dreper, skader, straffer og skal skremme terrorofrene. Men disse blir ofre fordi de representerer fellesskapets verdier. I så måte dør terrorofre for fellesskapet, for oss. Vi har derfor både rett og plikt til å få del i hva de har gjennomgått av lidelser. 2.Den andre grunn til at mer offentlighet var nødvendig om terrorvolden var ubegripeligheten av både voldens art og omfang. Selv jeg som gjennom et langt yrkesliv har lært å ta inn avskyelige realiteter, hadde vanskelig for å fatte at denne udåden var virkelig. De realistiske og egenopplevde beretningene fra ungdommene var en nødvendig konfrontasjon med en ellers ufattelig realitet.

Journalistene har i en slik overveldende situasjon en vanskelig, kanskje umulig oppgave: Å imøtekomme allmennhetens behov for informasjon for å forstå hva som har hendt, og å ivareta personvern og omsorg for den rammede og dennes nærmeste familie. Katastrofesituasjoner kjennetegnes ved at de nettopp er overveldende, at de umiddelbare behovene overgår de tilgjengelige ressursene. Det gjelder også journalister. I slike situasjoner strekker ingen helt til og det må være rom for at feil gjøres.

Etter katastrofen har vi også sett unødvendig journalistikk: At aviser bringer gripende og vakre reportasjer fra begravelser er som det skal være. Men at overivrige bistandsadvokater samtidig blir intervjuet om hvor mange kroner foreldre vil få for å ha mistet et barn, er intet mindre enn et kulturfall både for redaksjonen og advokatstanden.

Et ytterligere tema mediene kan vente med å belyse er enkeltpersoners mulige ansvar. Behovet for tidlig personifisering av ansvar synes å være sterkt hos mange, og mediene kan falle for fristelsen til å la tiltalen og dommen kommer før granskningen og etterforskningen. Belastningen på enkeltpersoner kan bli farlig stor og konklusjonene om årsak, ansvar og skyld, blir ofte andre enn de man i utgangspunktet antok.

Det er ikke lenge siden mediene ville vite hvilke norske fly som hadde feilbombet i Libya slik at sivile liv gikk tapt. Kanskje kan nettopp de militæres erfaring gjennom tidene med granskning av såkalt «friendly fire», utilsiktet ildgivning, tjene som eksempel på hva man har lært. I tidligere tider var det vanlig at den som trakk av avtrekkeren, eller slapp bomben på feil sted, alene ble holdt ansvarlig. Etterhvert som systematisk analyse av hendelsesforløp ble utført, ble kompleksiteten av beslutningsprosessene tydelige og ansvaret for feilbeslutningen viste seg å ligge i systemet, bli plassert høyere oppe i hierarkiet eller delt på mange.

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest kommentert siste døgn