Et speil for vår samtid

Les også:

DAG KULLERUD

FOTO: Ukjent

DET ER IKKE OFTE Bibelen foreligger i ny oversettelse, og hver gang er det som en revidering av hele statsreligionen. I regi av Bibelselskapet skjer det gjerne med en generasjons mellomrom. Språk, stil og syn på originaltekstene og tidligere oversettelser gjenspeiler derfor også holdninger og tendenser i vår egen tid. Både språklige endringer og måten oversettelsesarbeidet er gjennomført på, vitner om en litt annen tilnærming enn i 1978, da den forrige oversettelsen ble gitt ut. Nå har en rekke av landets mest kjente forfattere vært med på utformingen av tekstene.

Jomfru

Et av de viktige prinsippene denne gangen har vært å komme så nær grunntekstene som mulig. Det har blant annet ført til at ordet «jomfru» er blitt til «ung jente» i Jesajas bok i Det gamle testamente. Slik synliggjøres at ordet i den hebraiske teksten i Det gamle testamente også kan ha en videre betydning.

For jomfru Maria er fortsatt jomfru i Det nye testamentet, fordi det greske ordet tilsier det. Jomfrufødselen er det altså ikke rokket ved. Å være tro mot de opprinnelige språkene kan lett komme i konflikt med et annet hovedmål for oversettelsen, nemlig et godt norsk språk. Elisabeth Levy, som er ekspert på hebraisk, sier til avisen Vårt Land at de ved å legge like stor vekt på disse to linjene «har gjort det umogeleges kunst».

Fader

Det er ingen store endringer i den nye utgaven, snarere mange små. Et ord som har vært diskutert, er «Fader». «Oversetterne mener at nærheten i forholdet mellom Jesus og hans himmelske far kommer tydeligere frem ved at «Fader» en rekke steder erstattes av «Far», som i tiltalen til Fadervår: «Vår Far i himmelen!» Derimot er «Faderen» i bestemt form beholdt i «Faderen, sønnen og Den hellige ånd».

Jordnær

Jan Brøgger skrev i sin tid i Adresseavisen, (her sitert fra Vårt Land) «En som tidligere kunne mer enn sitt Fadervår, kan nå mer enn Vår Far. Det går selvsagt ikke.» Brøgger har utvilsomt et poeng, samtidig som bruken av Fadervår som referanse til kunnskap nok har tapt seg.

Oversetterne har i større grad ønsket å ta i bruk metaforer, den språklige billedbruken. Dette styrker mytene og fortellingene, og ikke minst poesien. Intensjonen har også vært å gjøre bibelteksten jordnær. Flere steder brukes et språk som er nærmere hverdagsspråket enn tidligere. Gud er for eksempel sint og sjalu, ikke bare harm.

Nasjonsbygging

Diskusjonene om ord og språk har vært der helt siden arbeidet med å få til norsk bibelproduksjon begynte etter 1814. Da kunne det å snakke om en ny utgave av Bibelen i seg selv være kontroversielt, fordi tekstene ikke kunne endres.

Noen geistlige mente også at det var betenkelig å slippe hele bibelmaterialet løs: En åpen Bibel i en haugianers hånd var verre enn en lukket Bibel på alteret.

Selv om språket fortsatt var dansk, og oversettelsene i begynnelsen bygde på dansk arbeid, var det viktig å få satt et norsk stempel på produksjonen. Det ble en del av nasjonsbyggingen. Den første norskproduserte bibel kom i 1854, mens oversettelsen fra grunntekstene til norsk ble fullført i 1904. Tilsvarende kom det en bibel på nynorsk i 1921, men allerede i 1889 var Det nye testamentet oversatt til nynorsk, eller landsmål. Utgivelsene og diskusjonene har helt frem til i dag bidratt til å forme norsk kultur.

Flere steder brukes et språk som er nærmere hverdagsspråket enn tidligere. Gud er for eksempel sint og sjalu, ikke bare harm.

Mytisk

Det kan virke som om det er en fornyet interesse for bibelmaterialet. Svein Tindbergs Abrahams barn samler fulle hus på Det Norske Teatret, mens Kristin Gunleiksrud nettopp har utgitt Bibelfortellinger. Her tar hun for seg både kjente og ukjente tekster. I et forord skriver Terje Nordby at bortsett fra i forkynnende og institusjonalisert øyemed er Bibelen praktisk talt ikke i bruk, enda den er det mest vesentlige mytiske referansegrunnlaget for vår kulturhistorie og måte å tenke på.

Mentalitetsendring

Mange av forfatterne som har vært med på bibeloversettelsen, har skrevet om arbeidet og utfordringene i boken Bibelsk. Hva tro angår, representerer de hele spekteret, men de tilkjennegir et stort engasjement etter å ha vært i nærkontakt med tekstene.

I et innledende essay skriver Tom Egil Hverven om blant annet forholdet mellom den kirkelige og litterære kulturen. Han mener det er umulig å tenke seg at et slikt samarbeid kunne ha skjedd tidligere, og tror at beslutningen om å hente inn stilistisk ekspertise blant norske skjønnlitterære forfattere avspeiler endringer i norsk kultur og mentalitet.

Kanskje er en av disse endringene en økt forståelse for hukommelsens betydning i møte med egen samtid.