Sigøyneropprøret i Slovakia, som Aftenpostens Aasmund Willersrud er en av de ytterst få som har dekket på en skikkelig måte i skandinaviske medier, har enda en gang minnet oss om at Europa lever med et minoritetsproblem som hverken lar seg fortie eller bortforklare. Det er minst 10 millioner sigøynere i Europa. Vi vil aldri få vite det nøyaktige antall, fordi mange europeiske land gjemmer bort sigøynerne - eller roma-folket som de kaller seg - i sin statistikk. Mange sigøynere skjuler sin etniske tilhørighet.Tilsvarende ser vi at mange organisasjoner og forfattere har bagatellisert antallet sigøynere som ble myrdet under Hitlers Holocaust, fordi tyskerne ikke førte like nøyaktig statistikk over drepte sigøynere som for jøder. Mange sigøynere mistet livet på landeveiene eller ble drept av Einsatz-gruppen i Øst-Europa eller av Ustasja i Jugoslavia, uten at de ble bokført. Det er trist og uforståelig når en humanist som historikeren Einhart Lorenz i sin meget viktige bok "Veien mot Holocaust" bagatelliserer sigøynertragedien, ja, benekter at sigøynerne ble utsatt for folkemord.På samme måte som sigøynerne har hatt problemer med å få frem sin egen historie, skal de holdes utenfor våre moderne samfunn. Sigøynerne er i dag ikke bare den største minoritetsgruppen i Europa, men også den det diskrimineres mest mot. EU-kommisjonen har et eget apparat som slår ned på diskriminering av sigøynere i de nye medlemslandene. Det var Brussel som gjorde det klart for tsjekkerne at det ikke ble noe medlemskap dersom de ikke rev ned muren mot sigøynerne i Usti nad Labem.Nå er det Slovakia det dreier seg om. Slovakiske sigøynere gjør opprør fordi de sulter og lever i hygieniske og sanitære forhold som er ubeskrivelige. De diskrimineres og forfølges, til tross for at den slovakiske regjering har satt i gang lovende programmer for å hjelpe dem ut av armod og tilbakeliggenhet.Men når vi med rette reagerer på det slovakiske politiets brutale opptreden, og vi beklager at myndighetene ikke gjør enda mer for en minoritet som utgjør over 10 prosent av befolkningen, må vi ikke glemme at dette er et generelt europeisk problem. Europa har et felles ansvar for sigøynerne. Egentlig er vi ikke det spor bedre i Vest-Europa.En rekke vesteuropeiske land har svin på skogen. I Storbritannia er det diskriminerende regler både mot sigøynere og tatere som har beholdt sin omstreifende livsstil. I Spania blir store grupper av roma-folket henvist til å bo på søppelfyllinger utenfor storbyene. De har det ikke det spor bedre enn de slovakiske sigøynerne.I Tyskland, Italia og Østerrike angriper høyreekstremister sigøynere uten at resten av samfunnet solidariserer seg med ofrene. Tyskerne er raske med å utvise sigøynerflyktninger, men de store summer de har betalt til for eksempel Romania for å ta dem tilbake, kommer aldri sigøynerne til gode. Fortsatt har tyske sigøynere problemer med erstatninger etter den annen verdenskrig, og kloke politikere måtte gripe inn for at sigøynerne skulle få reise minnesmerker over sitt eget Holocaust. I Norge er mediene og offentligheten kun opptatt av sigøynere når de gifter bort sine barn ulovlig tidlig, de er involvert i bander eller når Karoli-familien finner på noe spektakulært. At sigøynerne har en rik kultur, og at de er et fredelig, paneuropeisk folk ved at de ikke har grenser eller gjør krav på noe territorium, blir borte i mediebildet.