Si like gjerne forent det nasjonale med det internasjonale slik at navneskiftet som festivalen skiltet med ved begynnelsen av årets arrangement, inngår i begrepsbruken. Det er ikke mulig å gjøre alt, men det er mulig å presentere noe av ypperste når det er fest. I det perspektivet var fremførelsen av oratoriet "Esther" et blinkskudd.Fremførelsen var forankret i besøket til London Handel Orchestra ledet av fremragende Laurence Cummings. I tillegg befant James Bowman, en av verdens ledende kontratenorer, seg i solistrekken, og dermed var det duket for en musikalsk farvelegging så nært som mulig det vi oppfatter som det opprinnelige. Sammen med sine engelske kolleger, sopranene Rosemary Joshua og Rebecca Outram, mezzosopranen Susan Bickley og den norske bassen Njål Sparbo fremelsket han en musiseringsglede og kommunikasjonsevne som gjorde konserten til en begivenhet. Det engelske orkestret og solistene var koblet sammen med Oslo Barokksolister, der enkelte medlemmer i tillegg til å opptre i ensemblet hadde solistoppdrag. I foreningen av det nasjonale med det internasjonale, levde festivalen opp til sin målsetting om å skape en symbiose mellom stedlige og utenforliggende impulser. Suksessen lå i produksjonens kvalitet som vel ikke hadde latt seg fremarbeide med nasjonale krefter alene. Dette er det beste ved ethvert festivalarrangement, gjennom et internasjonalt samkvem å skape noe nytt innenfor et miljø, noe å strekke seg etter og bli løftet mot. Oratoriet "Esther" spilte på et stort emosjonelt register. Etter at det glansfulle og utadrettede i barokk kor- og orkestermusikk har vært betont og repetert i mer enn 100 år, er det godt å oppleve en produksjon av et barokkverk der den romantiske tonen i ensemblet blomstrer. Det er da rikdommen i James Bowmans vokale ornamentikk forteller at 1700-tallets virtuose sangkunst er langt mer dyptgripende enn det som fremkommer i studier av partiturlinjer og beundring av tekniske utfordringer. Den formidler selve kjernen i kommunikasjonen mellom mennesker i et allment og aktuelt drama som ikke bare finnes i en mer eller mindre påaktet bok i Det gamle testamentet.Utfordringen etter dette er å føre blikket videre for festivalen og de som er opptatt av den. Oppføringspraktiske impulser har lenge vaket i norsk musikkmiljø uten at resultatene har kunnet vise seg som i det engelske. Ressursene og bredden hos oss kan ikke måle seg med dem i et større samfunn. Veien videre må gjerne by på noe nytt. Tilfanget kan bli noe helt annet enn det de fleste forbinder med musikk i et kirkerom ved å fokusere på andre land enn de som ligger i vår tradisjonsløype.Det blir spennende å se hva som vil stå på plakaten til fornyelse og inspirasjon ved neste korsvei.