Dette er de samme dommere som med knapt flertall tilkjente Bush seieren i det omstridte presidentvalget for tre og et halvt år siden. Indirekte, men meget klart, stempler de regjeringens tenkning som et anslag mot selve grunnlaget for rettssamfunnet og rettssikkerheten.Kjennelsen i tre saker ble et sviende nederlag for forsvarsminister Donald Rumsfeld og justisminister John Ashcroft, og for de regjeringsadvokater som har fått sine argumenter revet i småbiter av domstolen. Med 5 mot 4 stemmer fikk regjeringen medhold på ett punkt av mer teknisk art. Det som er et særlig alvorlig tilbakeslag for Bush og hans nærmeste rådgivere, er at tenkningen i Det hvite hus er stemplet som juridisk, statsrettslig og langt på vei også etisk uholdbar.Akkurat det har liberale kritikere hevdet helt siden diskusjonen om interneringen av fangene på Guantánamo-basen på Cuba begynte. Myndighetene, med Bush i spissen, har påberopt seg at alvoret i krigen mot terror gjør at vanlige rettsgarantier må settes til side. I spørsmål som har et like alvorlig etisk innhold, men som ikke var oppe for høyesterett nå, har regjeringen også brukt krigsbegrepet som påskudd for å tøye bestemmelsene om forbud mot tortur.Den forestillingen har som sin naturlige og ytterst brysomme konsekvens fangemishandlingen i Abu Ghraib. Etter bildene derfra har særlig forsvarsdepartementet fått det travelt med å "justere" vurderinger som skulle gi adgang til bruk av forskjellige former for press på fanger. De som kan si "hva sa vi?", er i første rekke det amerikanske utenriksdepartementet og utenriksminister Colin Powell. Den tidligere forsvarssjefen Powell argumenterte mot tanken om å sette Genève-konvensjonen til side, og han hadde to hovedgrunner: Konvensjonen er etisk bindende for alle, og i praksis virker den gjensidig garanterende i den forstand at amerikanske fanger har bedre utsikter til å få anstendig behandling hvis USAs fangevoktere opptrer som de skal mot sine fanger.

Jus fra 1215

Det regjeringen forsøkte å påberope seg, var at det skulle være forfatningsstridig å begrense øverstkommanderendes, dvs. presidentens, myndighet til å gjennomføre de militære tiltak han finner nødvendig. Blant disse tiltak var adgangen til å holde fangene på ubestemt tid, og forby dem å søke juridisk hjelp. På dette punkt var det bare én dommer, Clarence Thomas, som støttet regjeringens syn. Han har konsekvent vært den mest republikansk-vennlige dommeren siden president Bush' far utnevnte ham tidlig på 1990-tallet.I kjennelsen bruker flertallet et av jusens kjernedokumenter, det britiske Magna Charta fra 1215, til å fastslå at ingen kan holdes innesperret bare på grunnlag av den utøvende makts beslutning. En fengslet person skal ha adgang til å få innesperringen prøvet for en rettsinstans, som skal være uavhengig av regjering og statssjef. Og den fengslede skal ha adgang til juridisk hjelp hvis han ønsker det.

Stikk motsatt

Det som er ekstra oppsiktsvekkende, er at det amerikanske forsvarsdepartementet har forsøkt å bruke Guantánamo-basens beliggenhet på Cuba som begrunnelse for to stikk motsatte påstander: 1) Fordi basen ligger utenfor USAs territorium, har amerikanske domstoler ikke myndighet der, og følgelig har ikke fangene rett til å søke juridisk bistand, og 2) Lovforbudet mot tortur gjelder bare utenfor USA, men basen hører inn under USAs spesielle jurisdiksjon.Det første argumentet (basen ligger ikke i USA) ble brukt i høyesterett. Det andre (basen hører inn under USA) er å finne i et memorandum fra forsvarsdepartementet i mars i fjor. Russerne har et ordtak som beskriver slik tenkning: "Du kan ikke både blåse og ha mel i munnen."

Fy-ord

Allerede før kjennelsen forelå, var det mye som tydet på at den amerikanske toppledelsen ikke har det så godt med selv som den hadde for et år siden. Mest oppsiktsvekkende fra en gruppe politikere som understreker behovet for verdighet og sømmelighet - i kontrast til den skrekkelige Bill Clinton - var det at visepresident Dick Cheney brukte et av amerikansk dagligtales groveste fy-ord i et utbrudd mot senator Patrick Leahy i forrige uke. Det skjedde under noe så uskyldig som fotografering i Senatet, hvor tonen er svært høvisk, og hvor visepresidenten er formann og har et spesielt ansvar for å påtale uparlamentariske uttrykk.Men det sprakk for Cheney, og han ba den forsiktige Leahy om å utføre en anatomisk umulighet på seg selv. Da utbruddet vakte oppsikt, vedgikk visepresidenten at han nok kunne ha sagt noe slikt, og han følte seg mye bedre etterpå.Når slikt kommer, mens unnskyldingen ikke gjør det, fra en gruppe ledere som både før og etter innsettelsen i januar 2001 lovet at tonen i Washington skulle bli mer sivilisert, sier det sitt. Og stemningen er ikke løftet av nedturen i meningsmålingene, og av en høyesterettskjennelse som godt kan bli stående som en av de viktigste i USAs konstitusjonelle historie.PER EGIL HEGGE