Det er bare et par uker siden rasende bønder samlet seg utenfor borgermesterens kontor i den vesle landsbyen Ayo Ayo i Bolivia. De følte avmakt overfor demokratiet og mente seg lurt av en korrupt borgermester. Da så den forhatte, herr Altamirano, stakk hodet ut av kontoret, ble han halt ut på gaten og klynget opp i nærmeste tre. Drapet på den korrupte borgermesteren er mer enn en brutal ugjerning og uttrykk for forakt for demokratiets spilleregler. Det er et symbol på Latin-Amerikas evige dilemma. Demokratiet som halter, manglende økonomisk vekst, korrupsjon, usosial fordeling av godene og vedvarende fattigdom.

Veksten uteblir

For 20-30 år siden var Latin-Amerika på alles lepper. Det var kampen mot brutale militærregimer. Det var folkelig opprør for å sikre demokratiet. Militærregimene falt i tur og orden, og unge demokratier så dagens lys. Som Chile, Argentina, Brasil og landene i Mellom-Amerika. Nå skulle internasjonal kapital hjelpe til med gjenoppbyggingen. Tidlig på 1980-tallet meislet så Verdensbanken og Pengefondet ut det som ble kalt Washington-overenskomsten. Betingelser for lån var at de unge latinamerikanske demokratiene skulle få hyperinflasjonen under kontroll gjennom en stram pengepolitikk. Statens utgifter skulle ned og privat vekst stimuleres. Hva ble så resultatet? Jo, inflasjonen er stort sett under kontroll. Veksten har derimot uteblitt. De siste ti årene har den økonomiske veksten i gjennomsnitt vært under tre prosent. Ikke bare det. Den skjeve sosiale fordelingen av godene er like graverende i dag, eller muligens verre, enn for 20 år siden. I dag lever 230 millioner latinamerikanere for 20 kroner dagen. Det er nesten halvparten av kontinentets befolkning. Selv om Latin-Amerika skulle få en vekst på rundt fire prosent i de kommende årene, vil ikke dette være nok, ifølge ekspertene. Det er ikke nok til å skape nye jobber for den oppvoksende generasjon. Det er heller ikke nok til å holde tritt med den raske veksten i Asia, Øst-Europa og deler av Afrika. Det er i det hele tatt ikke nok til å få slutt å på en økonomisk stagnasjon som går tilbake til 1980-årene. - De siste 25 årene har vært en periode med langsom vekst. Faktisk den langsomste økonomiske veksten i det siste hundreåret, sier den amerikanske økonomen Mark Weibrot. I 1970- og 80-årene kvittet latinamerikanerne seg med forhatte og brutale militærregimer. I dag har vreden vendt seg mot de folkevalgte lederne. Mot demokratiene. De siste fire årene har fire av 18 valgte presidenter måtte forlate embetet etter omfattende demonstrasjoner. De folkelige opptøyene begynte med valget av den populistiske venezuelanske presidenten Hugo Chavez i 1999. Deretter falt presidentene i Argentina, Bolivia, Peru og Ecuador. Til og med det rolige og stabile Costa Rica er i dag truet av sosial uro, takket være motstanden mot privatiseringen i landet. - Jeg er ikke overrasket over den økte sosiale uroen i Latin-Amerika. Tross alt har fem år med økonomisk nedgang skapt enda flere fattige, sier sjefen for Latin-Amerika avdelingen i Verdensbanken, Guillermo Perry. Manglende økonomisk vekst, skjev fordeling og korrupte ledere har ført til demokratisk avmakt. Eller verre: De unge demokratiene er truet. En undersøkelse foretatt i Latin-Amerika viser at 52 prosent ønsker seg en sterk og autoritær leder. De ønsker seg en leder som kan rydde opp. Som kan få volden og økonomien under kontroll. Noe de forhatte militærregimene klarte. Hvem husker ikke det brasilianske økonomiske underet på 1960-70-tallet? Da var den årlige veksten over 10 prosent. En annen måling utført i Mexico er heller ikke særlig oppmuntrende for demokratiet. Hele 58 prosent tar gjerne en president som er "litt uærlig", bare han får gjennomført valgløftene.

Lys i tunnelen

Nå glitrer riktignok et par stjerner på den latinamerikanske demokratiske himmel. Den ene er Luiz Inacio Lula da Silva i Brasil, fattiggutten som slo seg opp som fagforeningsleder, og som nå er Brasils populære og respekterte president. Han forsøker å forene økonomisk vekst med en rettferdig fordeling av godene, en nesten håpløs oppgave i et samfunn som er grunnlagt på sosial urettferdighet. Men han har lykkes i å sette en ny og spennende dagsorden. - Uten at vi får inflasjonen under kontroll, får fart i den økonomiske veksten og skaper arbeidsplasser, vil Brasil forbli et fattig u-land. Vekst og sosial rettferdighet. Ja, det er min fanesak, understreker Lula. Også president Nestor Kirchner i Argentina er populær ute blant folk. Han har på rekordtid tatt et oppgjør med det gamle militærregimet. Han bekjemper korrupte politikere, og han taler Verdensbanken og Pengefondet midt imot. - Argentina kan ikke betale avdrag på gjeld, så lenge folk sulter. Argentinere først. Deretter de høye herrer i Washington, er Kirchners retoriske beskjed. I tillegg må Chile nevnes som et foregangsland. Solid økonomisk vekst, men en utrolig skjev fordeling av godene. Latin-Amerika som så ofte nevnes som mulighetens kontinent, går mot enda et tapt tiår.