Universitetsreform i feil retning

Det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo har vedtatt å omstrukturere instituttene og flytte en rekke fag. Antallet institutter skal reduseres fra 12 til 7. Hensikten skal være å skape "en struktur med administrativt og styringsmessig velfungerende enheter (. . .) som er økonomisk mer robuste enn dagens og gir større handlingsrom". Men planen virker både administrativt og faglig vilkårlig. Den har møtt stor motstand og skapt strid. Gode faglige og forskningsmessige begrunnelser mangler, og det kultursyn man kan lese ut av vedtaket er oppsiktsvekkende i globaliseringens tid. Det er riktignok slik at forskningsresultater ikke på forhånd hører sammen i fag. Fag betyr å føye sammen, fag er måter å organisere kunnskap på. Alle fag på universitetene har en historie og en tradisjon, de er tradisjonsbaserte måter å organisere kunnskap på. Hvilke sannheter som sees i sammenheng, sier noe om kultursyn og er i sin tur kulturskapende. Derfor er det ikke likegyldig hvordan det store universet av kunnskaper, Universitetet, organiserer sin kompetanse.

Isolasjon

To spørsmål er særlig aktuelle for den kulturdannelse vi trenger i den nære fremtid: spørsmålet om det nasjonales plassering i en verdensdel som opplever et "avnasjonaliseringssjokk" (Ulrich Beck) og Europas posisjon i en globalisert verden.Hva gjør Det historisk-filosofiske fakultet i Oslo? Nåværende Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap splittes slik at norsk og nordisk litteratur isoleres fra alle andre litteraturfag. Norges litteratur oppfattes øyensynlig ikke som en del av den europeiske litteraturen. Forbindelsen til faget Allmen litteratur kuttes. Som en faglig blindtarm skal de ca. 10 litteraturlærerne i nordisk litteratur plasseres sammen med ca. 90 lingvister, uvisst av hvilken grunn og mot fagmiljøets innstendige ønske. Samtidig opprettes det et nytt institutt for Europeiske og amerikanske studier. Her skal faget Allmen litteratur inngå, også dét mot fagets egen vilje.

Kulturell globalisering

Det har blitt sagt at nasjonalstaten er for liten til å løse de store problemene i vår tid, og for stor til å løse de små. Samtidig er det et faktum at det foregår en formidabel overføring av makt fra politikkens til økonomiens felt. Det som skjer når nasjonalstaten skrumper, er at "markedet" overtar domener som tidligere ble styrt av politikken. Men det foregår ikke bare en økonomisk og politisk globalisering, globaliseringen er også økologisk, informasjonell og kulturell. Det foregår på mange felter en intensivering av gjensidig avhengighet ut over de nasjonale grenser. Men den kulturelle globalisering er av et annet slag enn den økonomiske. Den har en annen slags tilknytning til det lokale, bl.a. via språket og kulturtradisjonen. Norsk olje skal fraktes og foredles for å kunne omsettes i utlandet, men det er ikke nødvendig å oversette den. Henrik Ibsen og Jon Fosse må oversettes, gjendiktes. På de kulturelle feltene fins det et særegent utvekslingsforhold mellom det lokale og det globale. Det er blitt kalt glokalisering, en kombinasjon av det globale og det lokale. I boken "The View from Nowhere" skriver filosofen Thomas Nagel om å kombinere subjektive og objektive synsvinkler, almene og partikulære "points of view". All vitenskapelig virksomhet bygger på mulighetene for generaliserbare perspektiver. Men, som Nagel minner om: Vi befinner oss i den verden vi prøver å forstå, og derfor er det faktisk slik at "ikke all virkelighet blir forstått bedre jo mer objektivt den blir betraktet". I senmoderniteten trenger vi en faglig dannelse som utvikler evnen til å innta både "the view from nowhere" og det kulturspesifikke, partikulære ståsted. Det vil si at evnen til å innta det første ikke står i motsetning til det andre, men i noen tilfeller beror på det. Kulturspesifikk kunnskap, kompetanse og identitet er verdifull - ikke bare for en nasjonal identitetsfølelse av gammel type, men også for den multikulturelle kulturkompetanse senmoderniteten trenger. Vi må være i stand til å ha både et internt og et eksternt "point of view" på egen kultur.

Går bakover

Derfor er den institusjonelle isolering av den nasjonale kultur som HF i Oslo nå legger opp til, svært utidsmessig. Ikke bare fordi den er uheldig for fagfeltet nordisk litteratur. Ideen om et nytt glokalt perspektiv på kulturspesifikke ytringer har likhetspunkter med den postkoloniale kulturteoriens forestilling om "et tredje sted" (Homi Bhabha) som er i ferd med å redefinere de komparative fagtradisjoner. Tanken om sentrale (europeiske) leverandørkulturer som etterlignes andre steder i "forsinkede" og avblekede varianter, fungerer like dårlig overfor postkolonial litteratur som den gjør overfor de små og "perifere" litteraturer i den europeiske utkant. Derfor er hverken det nasjonale eller det almene perspektiv tilstrekkelig."Det tredje sted" er stedet der det generelle og det spesifikke ved kulturelle ytringer føyes sammen. Det historisk-filosofiske fakultet i Oslo vil i stedet gå bakover og plassere den nasjonale litteratur på et sted for seg selv, der den ikke hører hjemme. Kulturelt er det bakstreversk. I praksis fungerer det saboterende på samarbeid innen forskning og undervisning som er under utvikling, f. eks. for den nye linjen for yrkesrettet litteraturformidling og forskningsprosjektet om moderne norsk drama.Og de nye instituttene som skal være økonomisk robuste og gi større handlingsrom? Det nye instituttet vil etter all sannsynlighet få et budsjett der fastlønnposten utgjør opp mot 100 prosent. Et "større handlingsrom" kan det vanskelig bli snakk om hvis man skal "handle" nesten uten driftsmidler.