Den kanskje verste og mest seiglivede myten om muslimer i dagens norske offentlighet er at muslimer og demokrati ikke passer overens; en påstand som stadig gjentas. "Den verdslige tenkemåte om samfunn og politikk, som bærer det moderne demokrati, er uforenlig med islam." Dette fastslår kirkehistorieprofessor Bernt Oftestad 10. august i en Aftenposten-kronikk med tittelen "De liberale verdslige krefter har bryderi med islam". Oftestads feilaktige påstand er blitt som en selvfølgelig sannhet i den norske islamdebatten.Sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk skriver - etter å ha referert World Value Survey, som viser at muslimer er like positive til demokrati som andre: "Det er ikke i populariteten av demokratiet, men i de kulturelle og institusjonelle forutsetninger for et slikt styresett, at muslimske stater kommer til kort" (Dagbladet 24.02.04).Men begge disse påstandene står i strid med FNs konklusjoner. I den ferske "Human Development Report" skriver FN: "Fakta viser at muslimske land kan gjøre det akkurat like sterkt som ikke-muslimske land når det gjelder mål på demokrati."Faktum er at halvparten av jordens 1,4 milliarder muslimer - altså 700 millioner - lever i land med demokratisk valgte regjeringer. Det viser den globale kartleggingen for 2004 fra Freedom House. Mindre enn hver femte muslim bor i arabiske land, hovedtyngden bor i land som Indonesia, Malaysia, Bangladesh og India.

Kvinne som president

Verdens største muslimske land, Indonesia, med over 200 millioner innbyggere, kvittet seg fra 1998 med det sekulære diktaturet. Landet innførte demokrati, og folket valgte en kvinne som statsleder, populære Megawati Sukarnoputri. Denne måneden kan hun bli gjenvalgt som president. På den andre siden av "det muslimske beltet" har vi det sekulære Tyrkia, som Newsweek nylig kåret til "Det beste landet å være ung i", bl.a. på grunn av urbane Istanbul. Tyrkia er blitt så demokratisk at det står på randen til å innlede EU-forhandlinger.Også Afrika viser gode eksempler på sekulære, muslimske demokratier: Senegal hadde i 2000 et jevnt valg som førte til fredelig maktskifte. Mens muslimske Mali er like fritt og demokratisk som Mexico og Kroatia, ifølge Freedom House, til tross for at det er et av verdens fattigste land. Norge er milevis bedre enn diktaturet Saudi-Arabia, men ingen av disse to er representative for kristendom eller islam - selv om det kan virke slik på vår hjemlige debatt. Ser vi på sammenlignbare land, var det muslimske tyrkisk-kyprioter som i vår sa ja til FN, EU og gjenforening med greske naboer, mens gresk-kypriotene stemte nei. I Bosnia var det multikulturelle bosniske muslimer som på 1990-tallet kjempet for Europas tolerante verdier, mens ekstreme serbere og kroater gjorde sitt beste for å drepe dem. Muslimske og eks-sovjetiske Kirgisistan er ikke noe forbilde, men det er verre i det kristne Hviterussland, Stor-Europas kanskje verste diktatur.I tillegg utgjør muslimer en avgjørende positiv kraft i europeiske, nordamerikanske og asiatiske demokratier. Religion alene betyr lite for hvorvidt et land velger demokratiets eller diktaturets vei. Påstandene om at islam og demokrati er uforenlige, er ikke bare uforenlig med fakta. De er også farlige siden de bekrefter Osama bin Ladens konfliktretorikk.

Religiøse syndebukker

Et av de største problemene med den norske islamdebatten er generaliseringen om muslimers teologi, tradisjon, politikk og kultur. Da Terje Tvedt 19. februar startet Aftenposten-debatten om norske intellektuelle og deres forhold til fundamentalisme, påsto han at det var lite trolig at "islam vil kvitte seg med middelalderske trekk, omtrent slik kristendommen gjorde". Mens filosof Gunnar Skirbekk kunngjorde i et innlegg i Aftenposten 24. august at "mangelen på "sekularisering" nettopp er ein veritabel veikskap ved islam". Hvordan oppleves det for Norges unge muslimer nærmest daglig å måtte utsettes for slike stigmatiserende beskrivelser i avisene - og det fra landets klokeste hoder? Tre år etter USA-terroren trenger vi et oppgjør med de mange muslimmytene som spres av norske akademikere og rikssynsere.I kjølvannet av terrorhandlinger blir muslimer i Norge stadig hyppigere utsatt for mistenkeliggjøring, spesielt når det gjelder forholdet til kristne. 12. februar skrev statsvitenskapsprofessor Janne Haaland Matlary i Aftenposten at det er "muslimske land som synder" når retten til religionsutøvelse brytes i verden. Hun avslutter slik: "Mussolini, som jeg ellers aldri siterer, sa til en saudisk prins som ville ha en moské i Roma: "Utmerket idé, la oss åpne den samme dag som en kirke i Mekka." Moskeen i Roma er åpnet for flere år siden, men det finnes ingen kirke i Mekka . . ."Men her bommer både Mussolini og Matlary: For det første er det riktigere å sammenligne Mekka med Vatikanstaten enn med Roma, for Vatikanstaten har en lignende religiøs rolle som Mekka, og det finnes ikke moskeer i Vatikan-staten. For det andre bør Roma heller sammenlignes med Kairo, og i Egypts hovedstad er det dusinvis av kirker for landets millioner av kristne, som utgjør omtrent 10 prosent av befolkningen. Kirkene er bygget fra 300-tallet og helt frem til i dag, inkludert Afrikas største katedral i 1970. Til sammenligning har Roma kun én tilsvarende moskébygning.

Beredskapskunnskap

Hvert år bistår Senegals regjering landets katolske minoritet med å dra på pilegrimstur til Vatikanet, slik muslimer får støtte til sin Mekka-reise. Også i en lang rekke andre muslimske land - hvorav slike som Albania og Indonesia med kristne høytidsdager - lever kristne uten å bli sjikanert for sin tro. Kristendom har vært en levende del av de fleste muslimske land de siste 14 århundrene. Og det osmanske riket ble en nødhavn for et par hundre tusen jøder som flyktet fra den kristne inkvisisjonen etter 1492. Inntrykket Tvedt, Skirbekk og Matlary gir av muslimers generelle intoleranse mangler representativt belegg. Iran er det landet hvor islam verst misbrukes av et intolerant diktatur. Men når Statoil og norske myndigheter årlig pumper inn milliarder av oljekroner der, har de sin del av ansvaret for at mullah-diktaturet holder seg ved makten mot fredsprisvinner Shirin Ebadis og det iranske folkeflertallets vilje.Muslimer utgjør 1,5 prosent av Norges befolkning, men utsettes likevel for en stigmatiserende oppmerksomhet. Vi har fått et "muslimsk problem". Bare jødene på 1930-tallet har opplevd noe verre her til lands. Det er få ting den norske mediekonsument har større behov for enn et sannferdig bilde av Norges og verdens muslimske minoritet. Hvis dagens hets fortsetter, vil vi alle være langt dårligere stilt dersom også Norge skulle bli rammet av Al-Qaida-terror. For å kunne takle enda tøffere tider, trenger vi beredskapskunnskap: Flere fakta, færre myter. Nå.