Det var USAs første kvinnelige utenriksminister, Madeleine Albright, som fortalte oss om helvetes rom for illojale kvinner i Dagbladet for noen uker siden. Frimureri av klammeste sort, og heldigvis et fremmed tenkesett for redaksjonen i tidsskriftet Fett.Ansvarlig redaktør Kristin Engh Førde tar avstand fra alt som ligner på enighetstyranni og kvinnelige æreskodekser allerede på side tre. Her skal spaltene være vidåpne og debatten saklig, uten merkelapper og skjellsord. Fett vil "utforske dilemmaene, videreutvikle teoriene og skjerpe argumentasjonen". Dønn seriøst fra en redaksjon som blant annet bruker det første nummeret til å dra professor Janne Haaland Matlary ut av skapet, og plassere henne i gapestokken som "mørkemennenes førstedame" så æreskodeksene flagrer.Ja, vi trenger Fett. Vi trenger det så lenge det mannlige ser det som sin soleklare rett til å herske over det kvinnelige. Vi trenger det så lenge kvinnen er et kjønn mens mannen er prototypen på mennesket. Vi trenger det så lenge kvinner dirrer av mer eller mindre undertrykket harme over å behandles som kaffekokere og mislykkede menn der makten samles. Hevingen av den feminine prestisje har så vidt begynt, til tross for egne penger og hundre års stemmerett, og prosjektet hviler i ren humanisme.Fetts journalistiske suksess avhenger av redaksjonens evne til å etterleve ambisiøse mål om knallhard selvransakelse og konstruktiv feminisme. Det gjør de langt på vei, men går også i fella så det suser. "Blond, fager og smilende framstod nettopp du som feministers dagdrøm", skriver den ellers solide skribenten Martine Aurdal om Janne Haaland Matlary, som om hårfarge skulle være en avgjørende egenskap for en feminist.Men noen skjønnhetsfeil tåler vi når fettet ellers fremstår som det reneste muskelbyggende protein.