Når jeg hører folk si at vi lever i en kald og hard verden, tenker jeg alltid på ankomsthallen på Heathrow. På alle omfavnelsene. Mellom brødre og søstre, små venner - og gamle venner. Og jeg tenker at egentlig - egentliger vi omgitt av kjærlighet.Omtrent sånn åpner den britiske filmen "Love actually", som setter en gal verden på plass for oss i et par deilige timer. For det er jo riktig - bitterhet, hat og svik til tross - at kjærligheten er overalt. Ta loppemarkedene, for eksempel. Det blir ikke skikkelig høst før lukten av sjokoladekake med tykk melisglasur og kokosstrø blander seg med klar høstluft og lyden av høylytt pruting i en skolegård. Ikke før vi har funnet en lesebok i norsk fra andre klasse på barneskolen, der vi kan lese om Ola-Ola Heia og utbryte at "Åhh, den hadde jeg glemt!". Ikke før vi har funnet en skål i samme mønster som det mormor hadde på 70-tallet, og som gir denfølelsen i maven - søt og sår på én gang. Ikke før vi har sikret oss et gammelt minne for ti kroner. Først da er det høst. Og det er foreldrenes fortjeneste at det blir loppemarkeder og dermed høst. Logikken er klar: Ingen foreldre - ingen høst. Hvor mange arbeidstimer som nedlegges hvert år, er det foreløpig ingen som har forsøkt å beregne, men her er et spedt forsøk: La oss anta at det arrangeres rundt 80 loppemarkeder i Oslo i året. Hvert marked har rundt 20 foreldre i arbeid, og hver av foreldrene jobber i 50 timer hver. At dette er et forsiktig anslag, vet alle som har vært i nærheten av å arrangere et loppemarked.Da ender vi opp med 80 000 timer, 10 666 dagsverk - eller 45 årsverk.Men innsatsen kan egentlig ikke måles i timer. Den må måles i omsorg, svette og frustrasjon. I voksne forsakelser av typen; hvile, franskkurs, moro og lange, rolige middager. Den bør måles i ungenes fryd over nye uniformer til 17. mai, fotballdrakter i klare farger og ekstra mye sjokoladekake en helg i oktober. Den bør måles i samhold, tilhørighet og styrkende kremmerånd.En skål for alle svette foreldre der ute. Dere holder verden gående.