Mork med mel i munnen

Igjen går bølgene høyt omkring Karsten Alnæs' fembindsverk, "Historien om Norge", etter at Gyldendals sjef, Geir Mork, innledet til en ny runde med sin artikkel i Samtiden. Både at han gjør det, og måten han gjør det på, er egnet til å forbløffe.For mannen har notert seg for det som i turnspråket heter C-moment for kombinasjon, minst to av dem: Han vedgår at det er betimelig at Karsten Alnæs ble kritisert for sin bruk av andres materiale og mangelfull kildeangivelse. Forlaget har tatt dette alvorlig, sier han. Forlaget har begått feil, og det foretar endringer. Samtidig hevder han at kritikken er ærekrenkende.Verre er det at Morks salve i Samtiden om Morgenbladets kjør mot Alnæs kom helt uventet på Norsk Faglitterær Forfatterforening, etter at NFF og Gyldendal har vært i dialog om den vanskelige og svært interessante saken i et helt år. Nå blir det, etter initiativ fra professor Willy Pedersen, sannsynligvis NFF som skal underkaste den en samlet vurdering.Pedersen hadde tenkt å forholde seg rolig etter at han for lenge siden godtok en unnskyldning fra Alnæs fordi det hadde gått for fort i svingene. Men nå hvirvles støvet opp igjen, ikke minst fordi Alnæs skyver Pedersen foran seg på en lite gjennomtenkt måte: I sin betenkning har Gyldendals to advokater, Kristine M. Madsen og Irina Eidsvold Tøien, nemlig ikke vurdert Alnæs' bruk av Pedersens materiale. Dermed er han ikke frikjent her. (La det også være sagt at NFF nok bør skaffe seg advokater av bedre kaliber enn Gyldendal har hatt råd til.)

Vanskelig ironi

Ekstraordinært morsomt er et virkelig hårreisende C-moment som kommer som tilleggsbonus for oss spesielt interesserte: Geir Mork, som har skrevet en doktoravhandling om Arne Garborgs ironi, har ikke oppfattet ironien i et tilsvar som journalist Jon Hustad ga til Dagbladet. Og det enda han siterer hele Hustads bemerkning i en av sine mange fotnoter, fotnote 5, i Samtiden. Mork tror til og med at Hustad har vedgått at han driver kampanjejournalistikk, når enhver lesning - unntatt altså Morks - tilsier at han hevder det stikk motsatte. Med andre ord: Jon Hustad får utilsiktet ros for å være mer subtil som ironiker enn selveste Garborg. Slikt må det gå an å leve høyt på - vel å merke hvis man heter Hustad og ikke dr. Mork. Det som ikke er morsomt for noen, er at et dypt alvorlig spørsmål må reises: Hvordan er det fatt med dømmekraften i et av Norges viktigste forlagshus, og hvor stor er karrèrestraffen for den som måtte være dum og dristig nok til å fortelle den ironiblinde sjefen noe han ikke liker å høre? For eksempel at den svært dyktige formidleren og fortelleren Karsten Alnæs, som tok forrige runde tungt, uunngåelig utsettes for en ny og langvarig påkjenning på grunn av Morks vei- og ordvalg.Det fornuftige nå er at NFF får saken og utreder den, for den er minst så vanskelig som det fremgår av strevet fra Gyldendals advokater (deres vurdering ble lagt ut på nettet i forgårs), og av deres kronikk i Dagbladet samme dag. Vi pressefolk stjeler kontinuerlig fra andre, og kan tillate oss å være litt mer omtrentlige med kildeangivelsene enn faglitterære forfattere kan når de opptrer mellom to permer.Her kommer det vanskelige begrepet verkshøyde inn, et viktig ord i all opphavsrett. Verkshøyde betyr at en fremstilling ligger på et visst kunstnerisk nivå. Et illustrerende eksempel på liten og stor verkshøyde torde være forskjellen mellom setningene "Bror min leste bøker" (lav verkshøyde) og "Bror min leste bøker frivillig" - Kjell Aukrusts genialt sammentrengte fremstilling av forholdet, avstanden og tonen mellom broren Odd og ham.Men det skal direktør Mork ha, langt der inne i melstøvet sitt: Hans fremstilling har verkshøyde. Som når han beskylder en av våre ledende historikere, Jan Eivind Myhre, for å ha begått et "autoritært mesterstykke", fordi Myhre feller en dom. Som en meget dyktig fagmann i nettopp historie har kanskje professor Myhre forutsetninger for å felle en dom over kildebruk. Hvis det er en ting jeg likevel skal avstå fra, er det å antyde at dr. Mork mangler forutsetninger for å vurdere hva som er autoritære mesterstykker - kanskje med litt flere streker under autoritær enn under mester.

Påtagelig bebreidelse

Det er også påtagelig at Mork bruker så mye av plassen i Samtiden på å bebreide Morgenbladet at avisen i fjor skulle relanseres og gjerne ville øke både utbredelse og inntekter. Direktøren sitter (formoder jeg) på det staselige kontor hvor salig Harald Grieg i sin tid utmyntet begrepet "børs og katedral". Foran 100-årsjubileet neste år skal "Historien om Norge" relanseres, med de rettelser som ble nødvendige etter at Morgenbladet kom med sin "betimelige", men samtidig altså "ærekrenkende" kritikk. Når Mork åpner denne lite fordelaktige debatten igjen akkurat nå, er det kanskje fordi han vil ha saken av veien før 7. juni?Jeg våger nesten ikke å spørre. Men kunne det tenkes at Geir Mork også har planer om å tjene penger på dette? For ordens skyld: Jeg iler med å fortelle Garborg-ironiforstanderen at det ligger en klype ironi i spørsmålet.