Det smalt så hardt at det funklet på stjernehimmelen. Det kunne ha vært pent, der jeg lå i snøen parat til å lage snøengler, men dessverre var det meget ufrivillig. Engleposituren og stjernene skyldtes en tagger som mente at folk som ikke likte tagging, altså en venninne og jeg, fortjente bank. Trivelig fyr!I går skrev Aftenposten Aften om skrytefilmen til taggerne, "Grovt skadeverk - fuck Oslo Sporveier AS". Denne filmen selges for tiden over disk i Oslo, og politiet hevder at taggermiljøet i høst har blomstret opp. Det er en kjensgjerning at Oslo Sporveier og NSB utgjør taggernes fiendebilde, mens Sporveienes krig mot taggerterror også har pågått i årevis. - Vi tar ikke debatten om dette er kunst eller ikke. Vi i Oslo T-banedrift vil selv bestemme over vårt materiell, og vi har bestemt at vi ikke vil ha sprayet bilder på dem, sa informasjonssjef Bjørn Rydmark til Aftenposten Aften i går. Hvis vi hadde levd i en ideell verden, kunne kanskje en slik debatt vært på sin plass. Hva tror du taggeren hadde sagt? Jo, selvfølgelig at hans krusedull er resultat av hardt forarbeid. Og at han gjør det selv om han kan bli tatt. Og, hold dere fast, han vil sikkert hevde at det er kunst. Og så hadde motstanderen med trøstende stemme sagt "Jo da, flink du, men ikke her, er du snill!" og taggerne hadde sagt "Nei, selvfølgelig ikke!". Nåja. "Graffiti hører hjemme på T-banen. Mange bruker offentlig transport, ergo mange får sett det. Sporveien er ikke et mål fordi vi hater dem. Greit, de er ikke akkurat punktlige, men det er en annen sak. Det er DE som alltid har "erklært krig" mot writerne, med kampanjene sine og samarbeid med politiet", skriver en tagger i mail til Aften Aften. Det han sier er at taggerne er skyldfrie. Et sånt synspunkt gjør det muligens enda vanskeligere for mange å akseptere, eller ta alvorlig, taggernes krampeaktige behov for å bli sett. Likevel, kanskje utkrystalliserer det seg noen kjernespørsmål. Et av dem lyder kanskje: Må en storby akseptere graffiti?Ja, for kan man akseptere at man i en by full av skigåere, tiggere, operaelskere, metaldiggere og caféløver, også finner denne gruppen av nattens skygger? Og betyr en aksept av tagging, også en aksept av resten av graffitikulturen? "Du kan ikke bare digge det ene, og ikke det andre!" sa en fjorten år gammel tagger til meg en gang. Jo, det kan jeg. Det er nettopp det som er dilemmaet når man må forholde seg til graffiti. Jeg vil ikke bli slått ned av ulovlige taggere på banen, men jeg vi gjerne beundre de lovlige og kule "piecene" nede ved Blå. Mens stygge kruseduller på veggen min gir meg lyst til å tatovere en tagger i trynet, gir god graffiti meg en kunstopplevelse. "Vi bruker byen vi er en del av som vårt lerret", skriver taggeren i samme mail til Aften Aften. Mens Bjørn Rydmark sier er at Oslo Sporveier må få lov til å bestemme over sin egen eiendom, som også er en del av byen. Jeg tror også taggerne vil sette pris på teorien om privat eiendom, med tanke på at jeg gjerne tatoverer en av dem i trynet. Der skulle det ha stått "Annektert eiendom!".Det var forresten ikke slaget i trynet som var det verste den kvelden på T-banestasjonen. De voksnes taushet var mye, mye verre.