Palestinerne overrasket de fleste. På bare 60 dagers varsel organiserte de et valg som godkjennes av internasjonale observatører, og det skjedde under israelsk militær okkupasjon av Vestbredden og tilnærmet krig på Gazastripen.Resultatet gir Mahmoud Abbas et sterkt nok mandat til å starte jobben med å realisere de målene han lovet velgerne at han vil arbeide mot. Det er først og fremst opprettelsen av en palestinsk stat, men gjelder også flere andre symbolsk viktige saker, slik som løslatelsen av palestinske fanger.Abbas regnes som en moderat palestinsk leder, og spesielt hans kritikk mot den voldelige delen av intifadaen har skapt optimisme i Israel og USA. De siste årene Yasir Arafat var palestinernes leder, nektet Israel å forhandle om fred med den begrunnelsen at Arafat selv var innblandet i voldsaksjoner. Han var, ifølge Israel og USA, et hinder for fred.

Hindre på veien.

Uansett hvordan man vurderer Arafat, har hans død skapt en ny mulighet. Israels statsminister Ariel Sharon har signalisert at han med det aller første vil kontakte Abbas for å innlede samtaler. Da vil vi raskt få se at det finnes større hindre på veien til fred enn det Arafat representerte.På palestinsk side er det først og fremst de militante organisasjonene som Hamas og Islamsk hellig krig, som tidligere har sprengt i filler det ene fredshåpet etter det andre. Selv om Hamas også denne gang boikottet valget, sier organisasjonen at den vil samarbeide med den nyvalgte lederen. Spørsmålet er hvor lenge. Israel krever at Abbas nedkjemper disse gruppene, noe den nye presidenten allerede har avvist.Samtidig er det umulig for palestinernes nye president å gå inn i svært ømfintlige forhandlinger mens militante væpnet med bomber og automatvåpen når som helst kan ødelegge alt håp. Abbas må på en eller annen måte redusere denne risikoen. En mulighet er å få gruppene med på en omfattende og langvarig våpenhvile; en annen å trekke gruppene inn i den politiske prosessen.Det siste er selvfølgelig vanskelig ettersom Hamas boikottet presidentvalget. Men det kan vise seg å bli mulig fordi gruppen trolig vil delta i lokalvalgene.

Okkupasjon.

På israelsk side er likvideringer av palestinske ledere og andre militæraksjoner et av de største hindrene. Et annet er det store antallet jødiske bosetninger på Vestbredden, et av områdene der palestinerne vil opprette sin stat.Og under det hele ligger okkupasjonen. Hvis palestinerne skal danne en selvstendig stat, forutsetter det at okkupasjonen opphører.Men Israel har ikke på noen måte indikert at det vil gi slipp på store deler av den svært viktige Vestbredden. Tvert imot er det lekket ut informasjon om at Israel vil utvide disse bosetningene, og at tilbaketrekningen fra Gazastripen skal brukes til å rettferdiggjøre en slik politikk.Hvis det er tilfelle, er det ikke noe håp om at Arafats død og valget av Abbas vil føre til en fredelig løsning i Midtøsten. Ingen palestinsk leder vil noen gang kunne godta en slik avtale. Forskjellen på Arafat og Abbas er dessuten ikke så stor som den nye Midtøsten-optimismen kan gi inntrykk av. I valgkampen har Abbas snakket om en palestinsk stat på hele Vestbredden og Gazastripen med Øst-Jerusalem som sin hovedstad. Det er identisk med det Arafat lovet palestinerne. Abbas vil ikke gi opp palestinernes rett til å returnere til områder som i dag er Israel. Også det er identisk med Arafat.Han tilhører dessuten den samme generasjonen, og har minst like mange korrupsjonsanklager rettet mot seg som det Arafat hadde.

Samarbeid.

Forskjellen er at Mahmoud Abbas er veldig mye mer sårbar enn det Arafat var. Abbas ble valgt til ny president fordi han var kandidaten til Fatah-partiet, ikke på grunn av sin egen popularitet. For å øke denne populariteten er det avgjørende at han oppnår resultater raskt, og slike resultater kan bare Israel gi ham.Abbas er avhengig av at palestinere kan se en endring, aller helst i form av større bevegelsesfrihet og løslatelse av fanger. Det vil gi ham albuerom i forhandlingene hvor begge parter uansett må oppgi noen av sine krav. Sharon har politisk pondus til å inngå kontroversielle kompromisser. Det har ikke Abbas.Et slikt samarbeid er en forutsetning for at partene skal få et positivt resultat ut av den veldig skjøre muligheten som nå er til stede. Det er en prosess som ikke kan lykkes før partene slutter å vurdere motstanderens tap som sine egne seire.