Det koker i skolen. Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie skal ut av pensumplanen. Skulle likt å vite hvem de selv hadde foretrukket å lese - Ørstavik og Knausgård, kanskje?Det koker på lærerværelsene. Hva skal vi putte i ungene? Mer realfag, selvfølgelig. Og mer gymnastikk. Oksygen til hjernen. Og norskundervisning. Skrive og kommunisere. Og definitivt mer filosofi og psykologi. Selvstendig og kritisk tenkning. Men hva med data? Og historie?"Stille! Vi tester". Nasjonalt denne gang. Den internasjonale prøven har vi allerede tatt. Vi strøk, men neste gang - neste gang skal de få se at de ikke kødder med Norge. Watch out, Italy!

Ironi og ungdom.

Nei, dette skal ikke handle om undervisningsplaner. Dem får politikerne, skolebyråkratene og lærerne ta seg av. De er proffe, og følger selvsagt med i timen. Det skal heller ikke handle om realfagskrise. Den får realfagsfolket ta hovedansvaret for. Vis oss realfagsgleden i stedet for å være sure knirketroll. Ikke engang nasjonale prøver skal det handle om, selv om det hele virker anstrengt og konstruert. Dette skal handle om skolebarn, lærere og foreldre. Om curlinggenerasjonen som skal bli skikkelige folk, om den evigunge Generasjon X, som skal lære dem opp. Om utbrente unger og kompislærerne deres.

Menneskedyret.

"Gammel tufs bedre enn kul kompis" var overskriften på en artikkel i Bergens Tidende om skoleungdoms syn på lærere for en tid tilbake. Det var skoleelev Sindre Skrede som gjorde meg oppmerksom på artikkelen gjennom sin krystallklare kronikk i Aftenposten like før jul. 16-åringen fra Sotra beskriver kompislærerne som et helt spesielt plagsomt problem. Han hevder de bidrar til forvirring, uro og til dels kaos i klasserommet, og ber dem innstendig om å ta klar styring i stedet for å strebe etter kortsiktig popularitet. Skrede avkler dessuten "de søte skolebarna", og beskriver dem som små dyr som værer svakhet hos motparten. Umiddelbart merker de usikkerhet hos en lærer, og utnytter den rått og kynisk.Den unge mannens jungelbeskrivelser er realistiske, selv om vi er kommet et stykke på vei med å bygge oss en sivilisasjon. Menneskedyret ligger og lurer - med smale, gule øyne. Menneskedyret har ingen alder. Menneskedyret vil bare ha viljen sin. Menneskedyret er lærer og elev, barn og voksen.

Generasjon X.

Sindre Skredes førstehånds hjertesukk treffer dessuten blinken i vinterens runde med barneoppdragelse. "Tør vi å oppdra barna?", spurte Aftenposten i en omfattende artikkelserie etter nyttår, og svaret er langt på vei nei. I stedet for å sette grenser og yte omsorgsfull motstand, oppfører vi oss som et gjennomsnittlig landslag i curling, som koster veien, slik at gullklumpene lett og smertefritt kan ta seg frem på banen.Den beryktede Generasjon X er rett og slett blitt foreldre. Vi som på 80-tallet ikke lot oss lure av noen ting - i alle fall ikke av dum reklame - og som klekket ut 90-tallets nedlatende humor, har ynglet. Og ingenting skal stoppe ungene våre. Som glatte steiner sklir de friksjonsfritt gjennom barndommen, til de treffer vantet med altfor stor fart. Klask! Disse såkalte servicebarna kan få det både vondt og vanskelig ute i jungelen, for det er aldri smertefritt å lære seg fransk.Men X-generasjonen er ikke bare blitt foreldre. Den er blitt lærere også, og den blir aldri voksen, for voksenlivet er trivielt og gammeldags. De er kompismammaer og -pappaer, og når de går på jobben, er de kompislærere. Og på siden står ungene, storøyde og sultne. Eller utbrente. Forvirret av uklare signaler, full frihet og skyhøye forventninger. Aller helst vil de bli Idol, men de kan kanskje nøye seg med å bli dansere - eller noe med film.

TV-serier.

"Skolen er in igjen", skriver magasinet Prospekt, utgitt av Karrieresenteret ved Universitetet i Oslo, i sitt ukeferske vårnummer. Unge mennesker kjemper igjen om lærerjobbene, og NRK og TV2 synes skolehverdagen er så spennende at de har laget hver sin dramaserie om den. Lønnsøkningen på slutten av 90-tallet har gitt læreryrket et merkbart statusløft, og skolen har stått høyt på den politiske dagsorden i flere år, skriver Prospekt. Ja, bekrefter lærer Glenn Berge ved Ulsrud videregående skole i Oslo. Reformene har dessuten gjort det både mer krevende og mer spennende å være lærer. Berge har hovedfag i biologi og praktisk-pedagogisk utdanning fra Universitetet i Oslo, men vendte drømmen om doktorgrad ryggen da han fikk smaken på formidling.Ingenting er bedre for norsk skole enn at læreryrket løftes. Det hadde vært en klar fordel med skoler uten mugg og lærebøker som ikke faller fra hverandre, men til syvende og sist er det ingenting som løfter skoleopplevelser mer enn inspirerende lærere. De er neppe selvmotiverende, og tennes sannsynligvis av det samme som oss andre; av å bli sett og verdsatt - av anstendig lønn og en klapp på skulderen i ny og ne.Hvis de kunne bli voksne i tillegg, er det ingenting som stopper oss. Da tar vi først en PISA - og så en nasjonal prøve til dessert - hvis det skulle være nødvendig.