Mangfold og heterofile menn

HVORDAN STO det til med det norske mangfoldet i 1905? Hverken homsene eller lesbene var skikkelig oppfunnet, og det var vel helst utvandring som skapte presseoppslag. Da står vi igjen med kvinnene, og de var neppe oppgradert som mangfoldige. I alle fall hadde de ikke stemmerett. Smukke var de nok, men ikke særlig lønnsomme.Det var i grunnen lønnsomhetsbegrepet som i mest påfallende grad glimret med sitt fravær da Hundreårsmarkeringen la frem sin mangfoldsundersøkelse i går formiddag. Sannsynligvis fordi fenomenet er så sosialt ubehagelig at det blir unevnelig når kulturen og sosiologien klinger i jubileumsklokkene. Vi vurderer da ikke mennesker i lønnsomhet! Men vi gjør selvfølgelig det. Særlig dem vi ikke kjenner så godt.

Farger og fest.

Undersøkelsen er gjennomført i januar i år, og 3912 personer har respondert - fire ganger så mange som ved en vanlig befolkningsundersøkelse. Når hovedkonklusjonen er at "nordmenn flest hyller etnisk og kulturelt mangfold, og synes innvandrere er hjelpsomme, vennlige og arbeidsomme", står lønnsomhetsbegrepet helt sentralt. De - innvandrerne - omfavnes så lenge de bidrar positivt. Når nordmenn er "for innvandere, men mot innvandring", ligger lønnsomhetsbetraktningene like under overflaten. Innvandrere assosieres med glade farger, spennende mat og god musikk. Innvandring assosieres med fattigdom, importerte krigstraumer og potensiell kriminalitet. Hvem er egentlig tilhenger av det? "Et samfunns kvalitet må måles i hvordan det behandler sine svakeste", sier Helen Bjørnøy, generalsekretær i Kirkens Bymisjon og uaktuell kandidat til bisperollen i Oslo fordi hun ikke fordømmer mangfoldet i den norske kirke. Uansett hvor fornøyd vi måtte være med nasjonsbyggingen de siste hundre årene, gjenstår det en god del i sivilisasjonsbyggingen. Vi kan omfavne mangfoldsbegrepet til armene visner, men kjærligheten holder ikke lenger enn til punktet der avkastningen er lik null. I virkelighetens skarpe lys må de fire mangfoldsgruppene vise hva de duger til. Lønner de seg?

Homser.

Disse er svært lønnsomme. Ikke bare ligger de jevnt over høyt på inntektsstatistikkene i de landene de eksisterer, men andelen homser er den parameteren som opptrer oftest sammen med innovasjon og høyteknologisk industri. Det var den amerikanske professoren Richard Florida som fant denne sammenhengen for noen år siden. I sin bok "The rise of the creative class" forklarer han at bedrifter med en tolerant og åpen kultur er best egnet til å nyttiggjøre seg folks skapende krefter. Slikt blir det innovasjon av. Der homser og lesber trives, er det også mange kunstnere og mange med utenlandsk bakgrunn. Men ingen av de andre to gruppene samvarierer så godt med indikatorer for økonomisk vekst, innovasjon og høyteknologi som andelen homofile.

Innvandrere.

Disse lønner seg også. Hårklipp, grønnsaker eller bilvask - det meste er billigere hos innvandrerne, viste en undersøkelse Aftenposten foretok i fjor sommer. "Folk polerer ikke bilen sin hos Shell når et innvandrerfirma gjør jobben for halve prisen", sa førsteamanuensis Hans Mathias Thjømøe ved Handelshøyskolen BI den gangen. Enkelt og logisk.På få år har innvandrerbutikkene tatt 20 prosent av Oslo-markedet for frukt og grønnsaker. Mennesker med en hardere arbeidskultur enn vår bidrar til at vareutvalget øker, mens prisene synker. Ingen forbruker i dette landet vil med hånden på hjertet si nei takk til en slik utvikling.

Kvinner.

Jo da, kvinner er faktisk også lønnsomme. Den amerikanske forskeren Roy Adler har studert utviklingen i 215 børsnoterte selskaper over en 19-årsperiode, og påviser en sterk sammenheng mellom kvinnerepresentasjonen i ledelsen og lønnsomheten. Enkelte går så langt som å hevde at emosjonell kapasitet er det nye gullet, og at dette er kvinnens komparative fortrinn. I stedet for å engste seg over at omsorg er blitt handelsvare, går det an å glede seg over å ha nådd et sivilisasjonsstadium som verdsetter emosjonell og psykologisk innsikt. Det gir håp om at fryktbaserte styringsprinsipper en gang for alle kan vike plassen for virkelig motivasjon og skaperglede.

Balanse og fred.

Både nasjonsbyggingen og sivilisasjonsprosjektet fortsetter, og så lenge vi forsetter å ta livet av hverandre, skulle det være nok å henge fingrene i. Håpet er at et mer balansert lederteam kan få orden på sakene. Det lønner seg ganske sikkert.Kathrine Aspaas er kommentator
i Aftenpostens økonomiredaksjon.