Vigeland-museet på Frogner er trolig landets flotteste museum: Passe stort, rommene er vakkert fargesatt, og i midten et flott atrium. Dessuten er museet forbeholdt Gustav Vigelands skulpturer, selv om museumsledelsen er flink til å kontekstualisere dette – også gjennom samtidskunst.
I 2009 mottok Vigeland-museet støtte fra Stiftelsen Uni til å rense og digitalisere samlingen av vel 5000 fotografiske glasspalter fra billedhuggerens tid. Samlingen inkluderer blant annet fotografier fra den berømte fotografen Anders Beer Wilse, Vigeland selv og hans mangeårige samboer og assistent Inga Syvertsen.
Til tross for en aktiv bruk av datidens nye teknologi til markedsføring, dokumentasjon, inspirasjon, hadde billedhuggeren selv et lettere anstrengt og ambivalent forhold til dette nye mediet. ”Mellom Øiet og Tingen maa det være klart: Det Rum er Helligt: der må ikke stilles noget Apparat,” skrev Vigeland (1869–1943) i 1903.
Men allerede i 1890-årene hadde han tatt fotografiet i bruk, og Vigeland og Inga Syvertsen kjøpte sitt eget kamera i 1902. Da ble det forøvrig fart på fotograferingen – som også kaster lys over kunstnerens liv og virke.
Også flere tidlige såkalte visittkortfotografier av kunstneren finnes i den nye boken Gustav Vigeland og fotografiet, samt bilder fra Vigelands atelier på Hammersborg, som han hadde frem til han i 1923 kunne flytte inn i sitt nye kommunalt oppførte atelier – i dag Vigeland-museet.
Hjelpemiddel
Boken om Vigelands forhold til fotografieter skrevet av Vigeland-museets egen konservator Guri Skuggen, som også er kurator for vårens nyåpnende utstilling med samme tittel. Skuggen forteller svært levende om blant annet Vigelands motvilje mot at samtidens realistiske malere, og andre, aktivt benyttet fotografi som hjelpemiddel.
På tross av en uttalt skepsis mot bruk av fotografiet, innså Vigeland allerede tidlig på 1890-tallet dets dokumenterende potensial. To av bokens eldste fotografier er dokumentasjon fra kunstnerens utstilling i Oslo Kunstforening i 1894. Og etter hvert utviklet Vigeland et svært bevisst forhold til fotografiets kvaliteter.
Gjennom lesning av den fascinerende boken mer enn aner vi Vigelands ambivalente forhold til mediet. Særlig påfallende blir dette da fotograf O. Væring både utnyttet lyset og tok i bruk flere ulike vinkler som stemningsskapende elementer.
Allerede på 1880-tallet skrev Munch at fotografiet virker inn på menneskets evne til å se, basert på blant annet tidspunkt og ”sindstemning”. Det oppleves imidlertid paradoksalt at de to fremstående norske kunstnere har uttrykt seg tvilende til bruken av fotografiet, samtidig som de selv aktivt har benyttet det.
I dag er fotografiet fullstendig akseptert som kunstnerisk medium. Kanskje bør man se motviljen i lys av samtidens tvetydige forhold til sosiale medier. For eller imot, eller begge deler?
Skeptisk. Gustav Vigeland hadde som Edvard Munch et ambivalent forhold til fotografiet.
Kommentarer