Angsten for det amerikanske

FREDAG PUBLISERTE Morgenbladet en artikkel av den slovenske filosofen Slavoj Zizek. Han spør rett ut "Hvem skal henge Bush?". Slike sammenstillinger av en eksdiktator i et skrekkregime og en valgt leder i et fritt samfunn er vanskelig å tenke seg uten den vage angst som heter antiamerikanisme.Den innstillingen omfatter uendelig mye mer enn kritikk av rå kapitalisme i det nye amerikanske klassesamfunnet og katastrofal utenrikspolitikk. Slik kritikk er helt nødvendig nå. Men under den finnes det en dypere holdning.En bok om europeisk, særlig fransk, antiamerikanisme er ute nå, "Den teksta versjonen", skrevet av Stephen Walton, professor i nynorsk skriftkultur. Han tar feil når han sier i et intervju at USA-kritikk ikke lenger er sivilisasjonskritikk: "Det går helst på tidas meir eller mindre tilfeldige utanrikspolitikk. Det kokar ned til at Bush er ein tosk".Det gjør ikke det. Man kan skrive lange artikler bestående av sitater som viser den generelle USA-forakten. Grensene mellom kritikk av politikken og av de "enkle, uvitende" amerikanerne og deres "fordummende" kultur, blir borte. Hvem som helst har sterke meninger om det "kulturløse og aggressive" landet.

Amerikanske tilstander.

Vietnamkrigen var et sjokk for de unge som ble voksne rundt 1968: De hadde dyrket amerikansk kultur, nå begynte de å hate politikken. I dag har det utvidet seg til et hat mot kulturen selv. Amerikanske tilstander og amerikanisering er blitt skjellsord. Venstresidens nye ikon, Magnus Marsdal, vil ha "tiltak" for å begrense USAs "brutale" kulturdominans, den raffinerte form for imperialisme som gjør at svært mange ser verden på en amerikansk måte, som han sier.Gjør de det? Det norske bildet av USA er vårt bilde, det sier minst like mye om Norge som om USA. Og importen av det amerikanske har skjedd frivillig. Å se Norge som et hjelpeløst offer er en forvrengning. I 2003 skrev Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud den særdeles leseverdige boken "Frykten for Amerika". De ser det slik at den sterke folkelige sansen for amerikansk kultur har fått europeiske eliter til å forakte USA enda mer. Og frykten handler faktisk mer om kultur enn om politikk, mer om hvem amerikanerne er enn om hva de gjør."Norske intellektuelle har hatt det så travelt med å distansere seg frå Europa at dei ikkje har hatt tid til å distansere seg frå Amerika," hevder Walton. I dag er ikke dét riktig. Med en steindød EU-debatt blir det god tid til USA-kritikk. Landet symboliserer alt man er redd for: Globalisering, multikulturelt samfunn, kapitalisme og miljøødeleggelser.Men er det slik at amerikanske myndigheter har brukt populærkultur som brekkstang for å åpne markeder, og at det i dag er "fullstendig politisk ukorrekt å påpeke dette", som Walton påstår? En kikk i norske aviser viser at ingenting vel er mer korrekt å hevde.

Kina mer populært enn USA.

Mens enkelte norske og europeiske fintenkere vil henge USAs valgte leder, viser meningsmålinger at det sterkt autoritære Kina er mer populært enn USA i Norge. Og Russlands skremmende utvikling opptok ikke mange før de siste mordene på harde regimekritikere. USA-hatet gjør Kina og Russland til blinde flekker.I dette bildet passer det flott inn at regjeringspartiet SV sier i sitt arbeidsprogram, punkt 13.18, at USA er "den største trusselen mot verdensfreden".Her frister det å sitere hva Leonard Cohen sa til NRK forrige uke: "Dere vil ikke like det som kommer etter USA".