Pål Andersen i Dag Solstads roman "Professor Andersens natt fra 1996" er for meg bildet på den norske sekstiåtterens posisjon i dag. Han er litteraturprofessor på universitetet, styremedlem ved Nationaltheatret og har en plass i samfunnets elitesjikt. Han er 55, men betrakter seg fortsatt som en opposisjonell. Og som han fryder seg ved tanken på at etablissementet har sluppet slik en outsider inn i sitt innerste!Professor Andersens eget bevis på at han ikke er blitt en samfunnsstøtte, er at han alltid stiller på styremøtene ved Nationaltheatret i dongeri. For han og hans krets er fortsatt imot Makten, selv om de lever meget komfortable liv:"De nektet for at de var det de var. De følte seg ikke konforme med den status de faktisk hadde. De var overleger, byråsjefer, sjefpsykologer, feterte skuespillere og professorer i litteratur, men i sitt stille sinn erklærte de, og det alle som én, at de ikke var tilpasset den form det krevde."Det er en treffende beskrivelse av hva som er igjen av 68-opprøret i Norge i dag. En generasjon av de mektigste og mest vellykkede, men fortsatt med selvbilde som opprørske 30-åringer.

1970-tallet.

I Norge skjedde revolten først utover 1970-tallet, men vi kaller likevel generasjonen for sekstiåttere etter studentopprøret i Paris i mai 1968.Foreløpig har det vært få ansatser til diskusjon om arven etter sekstiåtterne i Norge. Historieprofessor Tor Egil Førland ved Universitetet i Oslo leder nå et forskningsprosjekt med tittelen "Nobody has any respect - om ungdoms- og studentopprøret på 60- og 70-tallet". Prosjektet har ikke som hovedmål å granske hva opprøret har ført til i dagens samfunn, men det bringer vel frem slikt materiale også.

Propper i systemet.

Det bør det. For de ledende sekstiåtterne, de verdikonservative 60-åringene, preger norsk akademia, medieverden, kulturliv og samfunnsliv sterkt i 2005. Til tross for at de er på toppen av sin karrière, og forvalter og forsvarer alle institusjonene de har inntatt, koketterer de med at de har beholdt sin samfunnskritiske holdning. Eller verre: De mener det faktisk.Men er det mulig å okkupere alle mektige posisjoner samtidig som man fortsatt kjemper mot makten? Selvsagt ikke. Slik sett er ubehaget hos dagens 30-åringer en ny generasjons frustrasjon over mangel på plass til seg selv.

Moralsk relativisme.

For noen - la meg kalle dem nymoralister - er baksiden av sekstiåtternes legitime autoritetskritikk en oppløsning av tradisjonelle strukturer som har frembrakt normløshet. Deres måte å forholde seg til verdier på er en dyp relativisme, som en ung skribent uttrykker det: "Moralske problemer løses vanligvis gjennom å syntetisere gjensidig utelukkende tanker. Som en statskirke hvor det er i orden å ikke være kristen." (Atle Kvalvik, Klassekampen 20.6.)Friheten er blitt så belastende for mange barn av "dessertgenerasjonen" at de vil bruke den til å avskaffe friheten selv!Nå er det ikke uvanlig at en frigjort periode slår over i sin motsetning slik. Det skjer for eksempel i jødiske miljøer i USA i dag, der unge jøder blir ortodokse i protest mot foreldrenes sterke sekularisme.Motkulturenes tid. "1968" er et begrep med uklart innhold. Det står som symbol på 60- og 70-tallets kulturelle og politiske motkulturer: kritikk av utdanningssystemet, ny livsstil, politisk opprør, kvinnebevegelse, "grønn" tenkning og fremvekst av alternative religiøse bevegelser som New Age.Men hva er myte og hva er realiteter? Hvilke tenkemåter og ideer er det som egentlig stammer fra "1968", og ikke har eldre eller yngre røtter? Var det et romantisk og reaksjonært opprør mot moderniteten? Disse spørsmålene bør forskningen til Førland svare på.Fra marxist til markedsøkonom. Sverige har hatt en liten 68-debatt i vår og i sommer. I Svenska Dagbladet (24/5) stemplet statsvitenskapsprofessorene Ulf Bjereld og Marie Demker 1968 som syndefallet og selve opphavet til mange av dagens politiske problemer og dagens individualiserte og destabiliserte samfunn. For opprøret mot autoriteter har ikke bare rammet kirke, militærvesen og statsapparat, men også de siviliserende kreftene som har beskyttet de svake i samfunnet.Slik er solidaritetsprosjektet snudd til sin motsetning: det har skapt en selvforherligende individualisme som har gjort marxisten til markedsøkonom.

Pensjoneres snart.

Et ordskifte må komme også i Norge nå, i de siste årene før sekstiåtterne pensjoneres. At tiden er moden, viste diskusjonen om AKP (m-l) som Bernt Hagtvet startet for to år siden. AKPs "suksess" viste hvor lett deler av et anti-autoritært ungdomsopprør ble til en militant, dogmatisk og individforaktende bevegelse.Stol ikke på noen over 30, pleide sekstiåtterne å si. Det er lenge siden. I dag har de problemer med å stole på noen under 60. Som det heter i "Professor Andersens natt": "Hvor mye som var igjen av deres radikalisme nå, var vanskelig å si."
Knut Olav Åmås er medarbeider i Aftenposten og redaktør i Samtiden