EN RAR DIALOG. De siste månedenes karikaturdebatt har vært preget av mye reflektert tale om dialogens verdi som konfliktløser. Men dialog forutsetter to parter som vil og kan diskutere fritt.Når temaet er så brennbart som islams holdninger til homofili, er det nesten umulig å finne noen som helst å diskutere med. Arrangørene av et debattmøte på Stortinget denne uken fant ikke én person i Norge som var villig til å stå frem som troende muslim og samtidig homofil. Det samme var tilfelle med muslimske ledere. Ikke én ville stille.Lederen for Antirasistisk Senter, Nadeem Butt, uttrykte en viss forståelse for det: De orker ikke stille opp, de blir bare møtt med "massiv fordømmelse". Men dét har nå slett ikke vært tilfelle i homosaken til nå. Mens Ap.- og SV-politikere har gått hardt ut mot Dagfinn Høybråten, og truet med kutt i statsstøtten til kristne menigheter som diskriminerer homofile, har de aldri kritisert muslimske menigheter for det samme. De har veket unna i respekt for en annen religion og kultur. Resultatet er at norske muslimske ledere faktisk har lykkes med å usynliggjøre alle sine homofile. De er ganske enkelt Det største tabuet.

En god samtale.

Statsråd Karita Bekkemellem (a) vil ha "dialog, en god samtale, og det tror jeg vi kan få til". Hun får helt sikkert besøk på sitt kontor. Så lenge muslimske ledere nekter å snakke med en trakassert, pakistansk 22-åring som elsker andre menn i skjul, har de tid nok til å snakke med en statsråd, i den religiøse dialogens navn, særlig med fotografer til stede.Det finnes lite forskning på homofili og islam i Norge, men vi vet at selvmord og helseproblemer er kraftig overrepresentert for etniske minoritetspersoner i skapet. Alternativet til skapet er imidlertid ikke et åpent, norsk homoliv av den typen A-magasinet fortalte om i en reportasje i går. Alternativet er snarere utstøtelse og i enkelte tilfeller tvangsgifte - ofte med kjønnstradisjonalisme som en viktigere forklaring enn religion.

Mager politikk.

Statssekretær Libe Rieber-Mohns antydning i gårsdagens avis om opplæring av religiøse ledere, kan heller ikke skjule manglende offentlig innsats på feltet. Noen tiltak blir dessuten ofte sabotert i praksis: Rektor ved en stor skole som underviser nyankomne i samfunnsfag, har hoppet over alt som heter homofili. Grunnen? Et ønske om ikke å støte muslimer ved å komme trekkende med et så delikat tema. Det kan bli en enda vanligere tankegang nå etter Muhammed-debatten, når "Jeg føler meg krenket i min tro" er blitt tidens nye og viktigste maktspråk.Alle ordskifter som har med kjønn å gjøre berører samfunnets seigeste strukturer. Saken om homofili og islam er en påminnelse - midt i kinobegeistringen over den egentlig svært triste "Brockeback Mountain" som Oscar-statuettene vil regne over i morgen - om at toleranse ofte bare finnes på en tynn overflate.Aftenposten-artikler denne uken har vist at noen få muslimske ledere sier de er interessert i debatt. Samtidig vil de selv sette premissene og erklærer at de ikke kjenner én homofil muslim. Det er "ulogisk" å være homofil og muslim.Slike utsagn hjelper skeive muslimer like lite som politikernes angst for å støte gjør det. De inviterer ikke til dialog, annet enn i teorien. I praksis må problemene derfor diskuteres gjennom saklig konfrontasjon, som med kristenkonservative miljøer: Å vise følgene av dogmatisk tenkning for levende enkeltpersoner.Så lenge de orker å leve, som minoriteter i minoriteten.