Debattens usynlige deltagere

EN FLOM. Aftenposten får inn omkring 100 debattinnlegg og kronikker hver dag. Og antallet har økt underveis i den siste månedens dramatiske diskusjon om Muhammed-tegningene. Avisen har publisert svært mange innlegg og kronikker i denne debatten, og det fra en rekke ståsteder. Likevel er det så mange som 1000 innlegg avisen har måttet takke nei til, av ren plassmangel. Blant en god del av disse 1000 finnes det to klare tendenser.For det første er det få etniske minoritetspersoner blant de refuserte.For det andre er mengden med meget kraftige, hatefulle innlegg fra etniske nordmenn mot muslimer som kollektiv gruppe, svært stor. Med unntak av enkelte forskere, politikere og religiøse ledere, er det få av skribentene som er interessert i "dialog" av noe slag.

Språket brytes ned.

Mange av disse upubliserte innleggene viser at en av Muhammed-konfliktens kostnader er uhyre enkle kategoriseringer av hele grupper av mennesker. Når noen ønsker å omforme virkeligheten, er det alltid språket som må omformes først. Skillet mellom muslimer og islamister er ett offer i denne debatten. I en kommentar i Finansavisen i går skrev Trygve Hegnar enkelt og greit om "muslimene".Den enorme tilstrømmingen av debattinnlegg i Muhammed-saken bekrefter politisk redaktør Marie Simonsens kommentar i Dagbladet 10. februar: "Alt det gode kommer ovenfra, men under trykkes det på." Under overskriften "Lukket dialog" påpeker hun at debatten om religiøse motsetninger i Norge lenge har ulmet i "ytringsfrihetens forvirrete og uskjønne rom". Hun har rett i at den ikke lar seg "slukke av elitens velmenende forsøk på å veilede og gjemme den bort".

Problematisk anonymitet.

Hvis ikke det flombelyste, store offentlige rom er vidåpent for de mest ubehagelige ordskifter, fortrenges de bare til alle de mer eller mindre anonymiserte debattforaene på trykk og på nettet. Og hva slags kultur for offentlighet har vi om noen år som resultat av at dagens 20-åringer ikke tør bruke sitt eget navn når de diskuterer?De markante skjevhetene i hvem som sender stoff til debattredaksjonene og hvem som ikke gjør det, illustrerer hvilke sosiale og kulturelle skiller som preger Norge i dag.Det er en kraftig underrepresentasjon i inn-bunkene til både Aftenposten og andre norske aviser når det gjelder etniske minoriteter, også i Muhammed-debatten. Noen av de få unntakene er politikere, studenter og etter hvert enkelte profilerte skribenter - og vi har publisert alle de beste innlegg vi har fått.Ellers har det vært taust og stille, og det er altså ikke fordi etniske minoritetspersoner er refusert i særlig grad.

Manglende mangfold.

Dette fraværet gjør noe med det offentlige rom. Det faktiske mangfoldet i etniske minoritetsmiljøer i Norge kommer overhodet ikke frem. Risikoen for enkle kategoriseringer av "de andre" blir tilsvarende mye større.Nå er det på ingen måte medienes oppgave å være et slags redskap for integrering. Et samfunn forbedrer seg ved å avdekke sine mangler, feil og negative sider gjennom hardest mulige diskusjoner, og nettopp dette er medienes fremste oppgave.

Flere grupper.

Dette medfører imidlertid en risiko så lenge det finnes store grupper som ikke deltar i offentlig debatt. Stemmene til de fleste av dem som utsettes for konfrontasjonene i norsk Muhammed-debatt, kommer ikke frem. Først når de gjør det, blir konfliktene produktive.Derfor er det kanskje den største utfordring for norske debattredaksjoner aktivt å være med på å skape en større bredde mht. hvem som starter og preger diskusjonene. Det gjelder ikke bare etnisk bakgrunn, men også kjønn og sosial tilhørighet.Det vil trenges, for Muhammed-debatten i Europa og Midtøsten er ikke slutten, men begynnelsen på mange ubehagelige ordskifter. Sammen med det vi har fått vite de siste dagene om en stadig mer kneblet ytringsfrihet i de tiltagende autoritære stormaktene Russland og Kina, er det dessverre ingen tvil om at ytringsfriheten er under farlig press.Da blir det litt av en oppgave å arbeide frem så mange sprikende, avvikende og motsetningsfulle stemmer at de viktigste konfliktene kan bli ubarmhjertig synlige - i stedet for å bli skjult under overfladiske dialoger.