JEG HUSKER TO pressefoto. Det ene er fra landsmøtet i Natur og Ungdom i januar. På gulv og på stoler sitter dusinvis av unge kvinner og menn i 20-årene. De sitter og strikker og diskuterer hvordan de skal bidra til å løse vår tids klimakrise.Det andre er fra oktober da Regjeringen besluttet å la Statoil bygge gasskraftverk på Mongstad, uten CO2-rensing før 2014. Jeg ser miljøvernminister Helen Bjørnøy med ryggen til - og det tårevåte ansiktet til nestleder Ingeborg Gjærum i Natur og Ungdom.Nordmenn under 30 år er de politisk mest aktive i Europa. Og det strømmer nye medlemmer til miljøorganisasjonene. Natur og Ungdom, som er 40 år i år, økte sitt medlemstall fra 4816 til 5428 i fjor.

Politikk uten politikere.

Aktivistorganisasjonene er blitt synligere enn på lenge. Alle de som hardnakket hevder at en annen verden er mulig. De er involvert i hva skribenten Bjørn Gabrielsen kaller verdensforbedringsbusinessen. De har oppdaget at politikk er for viktig til å overlates til politikere."Aktivisme" blir som oftest brukt som et positivt ladet ord. Men a-ordet blir også skjellsord og hersketeknikk: Ikke sjelden blir kriminologi og kjønnsforskning stemplet som aktivistisk forskning. Og USAs president George W. Bush har de siste årene kalt dommere som har stemt for ekteskap for homofile for "activist judges". Noen krysser den farlige skillelinjen mellom marginalisert aktivist og samfunnsfiende og gir all aktivisme et dårlig rykte:

Terrorister løslates.

Tredve år etter terroristgruppen Røde Armé Fraksjon/Baader-Meinhofs blodigste tid, går diskusjonen i Tyskland om hvorvidt det er riktig å løslate de tidligere lederne Brigitte Mohnhaupt og Christian Klar. Sistnevnte kom nylig med en erklæring der han sier at de som motsetter seg en omfordeling av profitten skal forvandles til "en ruinhaug". Han ønsker å skape det han ser som et rettferdig samfunn.Veien til helvete er brolagt med gode hensikter.Det har den også vært for brukerne av Ungdomshuset i Jagtvei 69 på Nørrebro i København, som nå har vært omgitt av voldelige opptøyer i tre døgn. Jeg leser på hjemmesiden at de ville skape et miljø "helt grundlæggende forskelligt fra verden omkring", og "et fristed i et samfund der avler problemer og konflikt mellem mennesker". Alt som har skjedd i det selvstyrte huset med flat struktur har vært utført av ulønnede aktivister. En alternativ livsstil, et fristed i et strømlinjeformet samfunn.

Som Blitzhuset.

Nå er alt ødelagt for et sprudlende ungdomshus der det har skjedd enormt mye spennende og viktig. Ja, Ungdomshuset har hatt samme symbolske betydning som Oslos Blitz - en av de viktigste dissidentinstitusjoner i det norske samfunn gjennom tiår, ofte frontet av Norges fremste aktivist, Stein Lillevolden.Ungdomshuset markerte sin krasse dissens fra det danske samfunnet allerede på åpningsfesten i 1982. Daværende borgermester Egon Weidekamp holdt en festtale, "hvorefter han fik buksevand", som det står på hjemmesiden til Ungdomshuset. Sterke krefter i Danmark har alltid vært mot huset. Det er et nederlag for et åpent og fritt samfunn at disse kreftene til slutt vant, og et enda større nederlag at noen av aktivistene gjør vold til sin siste strategi.

Betaler en pris.

Aktivisme som går på tvers av samfunnets konsensus står alltid i fare for å bli omstridt. For noen uker siden presenterte Dagbladet Fredag noen unge mennesker som har måttet betale en høy pris for sine meninger. Blant dem var en miljøvernjente (23) som ble sendt i fengsel for å ha hindret anleggsarbeid på Snøhvit-feltet, og en politisk aktivist (27) fra diktaturstaten Etiopia som kunne hatt en bra jobb i hjemlandet hvis han hadde holdt kjeft, men som ble fengslet og torturert. Nå befinner han seg i Norge med avslått asylsøknad.Trendforskeren Gunn-Helen Øye tror 2007 kan bli et år i idealismens tegn. Kanskje har hun rett? Er unge mennesker på jakt etter andre verdier? Etter en Sak, et prosjekt i et land der forskjellene mellom folk øker dramatisk og nesten uten diskusjon? Kanskje, kanskje ikke. Hvis ja, kan det være en grunn til at enkelte motkulturer har medvind.Aktivismen kan raskt bli en altoppslukende livsstil. Kirsti Bergstø, leder i Sosialistisk Ungdom, prøver å slutte å røyke. - Men så skjer alltid noe, et gasskraftverk eller en spesialstyrke til Afghanistan, som hun sa til avisen Klassekampen i går.

Nye medlemmer.

Men gjør jeg nå bare et mediefenomen av aktivismen, er disse synlige utslagene representative for større grupper? Jeg tror det. Ungdomsorganisasjonene har 650 000 medlemmer, og særlig utradisjonelle, fleksible organisasjoner har medvind. Det samme har de politiske ungdomspartiene, de fikk 2500 nye medlemmer i sist valgkamp.Men hvordan kan aktivister utrette noe, hvis de kan? Da statsminister Jens Stoltenberg så demonstrantene fra Natur og Ungdom under gasskraftsaken, smilte han bredt og sa: "Veldig bra. Veldig bra."Et dårlig tegn? Ja, avvikere tjener også en funksjon, ved å gi et skinn av at reell motstand er mulig og at virkelig diskusjon eksisterer.

Etter medienes noter

. Aktivisters egen oppskrift på innflytelse er å gjøre seg så synlig som mulig. Hva ville Bellona og Natur og Ungdom vært uten mediene? Lite. Svært lite. Så da spiller de medienes noter, da, slik aktivisten Silje M.B. Ander (25) skrev i vinnerbidraget i Aftenpostens kronikkonkurranse for unge skribenter nylig. Hun jobber i Changemaker, Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon, og fortalte: "Det siste året har jeg solgt våpen på gaten, bodd i en fontene og vasket Finansdepartementet for hånd. Alt for å få norske medier til å bry seg om viktige saker."Det slår meg at politisk aktivisme forutsetter en tro på at det moralsk finnes noe riktig og galt, og at det kunnskapsmessig finnes noe sant og falskt. Ellers er det ingenting å kjempe for eller jobbe imot. Det slår meg at dette er en stikk motsatt holdning av den som dominerer i store deler av dagens nettunivers, der alt kan sies, nesten alt blir stående, alt blir like gyldig og derfor likegyldig.

Israel og holocaust.

På vei til T-banen en morgen ser jeg tre tenåringsjenter ved inngangen. De er sikkert aktivt til stede i det omtalte nettuniverset hver eneste dag. Der kan de lese at Israel er en av de største farene for verdensfreden og at noe holocaust knapt har funnet sted. De tre jentene holder en liten plakat og en flettet kurv foran seg, mens de forteller at de snart skal på klassetur.På plakaten står det "Boller for Auschwitz".