Det offentlige motet

DET GJØR NOK det. Samtidig er Norge et såpass idyllisk samfunn og et demokrati med så velfungerende offentligheter at selv landets harskeste kritikere får store priser. Fritt Ords Pris som ble kunngjort i går, er den gjæveste. Den går ofte til opinionsledere med kjente navn. Fritt Ords Pris fremstår stundom som de intellektuelle A-kjendisenes lille nobelpris.

For det er sjelden noe direkte dristig over den rike og mektige stiftelsen Fritt Ords tildelinger. Ofte skjer de når prismottagerne for lengst er tatt inn i varmen.

Det paradoksale med Fritt Ords Pris er at den kan gjøre dissidenter tannløse og mer mainstream. Men den kan selvsagt også medvirke til at deres omstridte synspunkter får noe større gjennomslag – og gjøre sanksjonene mot dem mildere. En slik funksjon hadde Fritt Ords Pris i fjor. Da gikk den til Per-Yngve Monsen, varsleren som avslørte at Siemens hadde overfakturert Forsvaret for flere titalls millioner kroner. Prisen ble en endelig oppreisning for et individ som nesten ofret både helse og liv for rettferdighet og sannhet.

En fri sjel.

De vesentligste tildelingene er de som går til enkeltpersoner uten trygge, faste stillinger. Årets vinner, filosofen og forfatteren Nina Karin Monsen, er en slik fri sjel som Norge skulle hatt flere av, enten man liker hennes meninger eller ikke. Siden 70-tallet har hun vært en rød klut for mange fordi hun har synspunkter som bare deles av et mindretall og ofte kalles «politisk ukorrekte». Det gjelder angrepene på lovfestingen av likekjønnsekteskapet, motstanden mot kunstig befruktning og velferdsstatens hang til å gjøre mennesker til ofre.

Mange vil avskrive henne som forkjemper for tapte saker. Men nettopp når noen tror de har vunnet flertall for en politisk sak, er Nina Karin Monsen der, og har slett ikke tenkt å gi seg.

Kjønnsfascisme i rugekassen.

I det frie ords navn er det lett å komme på negative trekk ved hennes virksomhet: Hun kan tidvis oppfattes som både enkel og plump i sin tale og sine skriverier. I sitt foreløpig siste debattinlegg i Aftenposten skriver hun at det er «kjønnsfascisme» når barn blir født etter sæddonasjon, og at kvinnen da bare blir en «rugekasse». For noen år siden uttalte hun at både kronprins Haakon og prinsesse Märtha hadde valgt seg «partnere på laveste hylle».

Monsen er moralist på godt og vondt. Hun insisterer på å skille mellom rett og galt, og bruker gjerne sterkt verdiladede begreper som «ondsinnet», «skyld», «skam», «syn» og «kaos». Norsk samfunnsdebatt ville være fattigere uten henne. Den trenger mer moralisme og mot, mindre unnfallenhet og opportunisme.

Årets vinner av en pris for det frie ord kan ikke klage på å bli undertrykt og sensurert for sine steile meninger. Hun har vært på trykk i norske aviser hundrevis av ganger de siste to tiår, og er jevnlig på TV og radio. Flere av bøkene hennes er blitt bestselgere. Likevel klager hun fælt over ikke å bli tatt på alvor og diskutert tilstrekkelig saklig. Når man skyter med kanon, må man imidlertid tåle noen skarpe skudd tilbake.

Usikker lønn for strevet.

Kanskje består skuffelsen mest i ikke å ha fått større gjennomslag. Det viser hvor komplisert veien fra deltagelse i offentlig debatt til virkelig innflytelse på beslutninger og meningsdannelse er, også i Norge. Lønnen for strevet er usikker. Prisen man må betale er adskilllig klarere: Det offentlige rom er et risikabelt sted. Man kan ikke kontrollere at ens budskap blir oppfattet slik man vil. Man må finne seg i misforståelser og å bli møtt med alt annet enn generøsitet og åpenhet. Og mens ens kritikere gjerne melder seg med tyngde, i full offentlighet, kommer den positive støtten ofte bare privat.

Ja, man må virkelig ha på seg en rustning for å trives i offentligheten, man må se det som en funksjon og en rolle, adskilt fra ens egen person. Det er ikke lett, selv for erfarne debattanter. Nina Karin Monsen skal ha takk for å holde ut.

For det finnes temaer tilbake, også i dag, som er spesielt vanskelige i den forstand at folk vegrer seg for å diskutere dem offentlig.

Det er lenge siden islam var et slikt emne. Slik sett tror jeg Steinar Lem tar feil når han hevder at han at han ikke kunne sagt eller skrevet at «muslimer truer norsk kultur» hvis han ikke var alvorlig kreftsyk, men fortsatt var i jobb. For i islamdebatten er grensene for hva man «kan» si blitt flyttet et langt stykke på kort tid.

Jeg tror heller ikke kjønn er et virkelig tabuemne i Norge lenger – hverken det å forsvare gammeldagse kjønnsroller, fermme anti-feministiske utsagn eller for den saks skyld å hevde at kvinner undertrykker menn i samfunnet.

Ensomhet og abort.

Blant de fortsatt vanskelige temaene i det norske samfunn i 2009, emner som det ennå finnes berøringsangst for i offentlighetene, tror jeg snarere vi finner slike som ensomhet, ikke å ha venner og et aktivt sosialt liv. Et annet er psykisk sykdom. Et tredje er abort – selv om vi riktignok har fått en noe åpnere debatt om dette følsomme temaet de siste par år. Et fjerde tema med en urørlighetssone rundt seg, er å velge bort å få barn.

Fritt Ord har fortsatt nok å velge mellom når stiftelsen skal lete seg frem til prisvinnere i årene fremover. Kanskje de til og med kan finne noen som ikke allerede er A-kjendiser i samfunnsdebatten. Mennesker som rett og slett bare utmerker seg ved en sterk tro på at argumenter og ordskifter faktisk kan påvirke den retning det norske samfunnet skal ta i årene som kommer.

De trenger for så vidt ingen priser. De trenger bare det frie ord.