Det viktige rektorvalget

MANDAG BEGYNNER det elektroniske firedagers-valget. Torsdag kveld blir det så klart om medisineren Ole Petter Ottersen (53) eller teologen Trygve Wyller (58) vinner toppledermakten ved Norges ledende kunnskapsinstitusjon.

Nr. 17 i Europa.

Universitetet i Oslo (UiO) er rangert som det 17. beste universitet i Europa, og i forhold til folketallet er det faktisk et av de største i verden. Med over 30000 studenter, 6000 ansatte og 5,5 milliarder kroner å forvalte, er rektorstillingen en innflytelsesrik posisjon i det norske samfunnet. Det har bare ikke virket slik de siste fire år, med Geir Ellingsrud som rektor og Haakon Benestad som prorektor. UiO er blitt svakt markert som institusjon.

Liten oppslutning.

Det har heller ikke virket slik på oppslutningen om det dusinet med valgmøter som har vært holdt ved UiO de siste ukene. På flere av dem har det bare kommet noen få titalls personer. Først onsdag kveld tok valgkampstemningen seg opp – på det siste store debattmøtet. 250 mennesker fylte Sophus Lies auditorium og spørrelysten var så stor at en hel kø måtte sette seg uten å få snakket.

I saker og substans har ikke årets rektorvalgkamp vært like tilspisset og langvarig som i 2005, da fem lag stilte med kandidater og ordskiftet gikk høyt om universitetenes uavhengighet, fri forskning, markedsorientering og kvalitetsreformen for studiene. I år har de to rektorkandidatene ganske mange mål felles, men det er nå mulig å se markerte forskjeller – i prioriteringer, metoder, stil og erfaring. Valgmøtene har vist frem et universitet på sitt beste og skapt innsiktsgivende diskusjoner.

Skape stolthet.

Begge de to kompetente og solide kandidatene har de siste ukene vist frem fordelene ved å velge faglig ledelse ved universitetene. Nå er det opp til deres studenter og ansatte å bestemme hvem av dem som skal gjøre UiO mindre topptungt og toppstyrt – og igjen markere forskning og høyere utdanning på måter som skaper stolthet.

Selv et mellomstort forlag eller en middels vellykket bank i Norge, får mer blest som institusjon enn UiO. Og det i et land der forskning og høyere utdanning – med sine titusenvis av forskere og lærere og et par hundre tusen studenter – kunne vært etablert som den mest fremtidsrettede investering som er tenkelig.

Fraværende tema.

Slik er det ikke. Forskning og høyere utdanning er sjelden på de politiske dagsordenene. Temaene står på forbausende få medieagendaer også. Aftenposten skal være den ledende norske avis for stoff om forskning og høyere utdanning. Derfor har vi fulgt rektorvalget med reportasjer, debattinnlegg, kronikker og kommentarer. Selv har jeg fulgt seks av valgdebattene de siste ukene, men har vært alene fra mediene på nær samtlige.

På bakgrunn av disse ukenes mange møter – og ved å lese det meste rektorkandidatene har skrevet om sine planer – har jeg gjort en vurdering av deres styrker og svakheter.