Drømmen om å bli sett

DETTE ER Kjendis-Norge i 2007.Det var ikke bare en ny, radikal ungdomsgenerasjon, men et helt nytt begrep - som står for det stikk motsatte av opprør - som ble født i 1968: "Kjendis". Det året sto ordet første gang på trykk i en norsk avis, importert fra Sverige.Knut Nærums teaterstykke "En himmel full av stjerner" som hadde urpremière på Oslo Nye, Centralteatret, i går kveld, handler om vanlige, voksne folk som ikke kjenner en eneste kjendis, men som danner en hemmelig klubb der de leker at de er kjendiser: De etablerer et talkshow der de lever ut sine dagdrømmer om å bli sett, og konstruerer seg fantastiske karrièrer. Men så blir prosjektet kjent og de kan virkelig bli kjendiser. Da går det helt galt.

På rød løper.

Alle vil gå på rød løper, meldte Dagsavisen nylig. Det er rekordsalg av røde løpere i Norge. Privatpersoner og arrangører av pompøst påkostede skoleball på Oslo vest kjøper i hundremetervis. Det er ikke lenger et luksusprodukt.Rent faktisk handler rød løper om å bevege seg noen meter frem til en dør eller opp en trapp på et mer eller mindre simpelt rødt kunststoff. Symbolsk er det en egen sosial kunst som gjør mennesker større enn seg selv, men med fallhøyde nok til å miste alt.Fenomenet rød løper har røtter i den greske antikken. Å gå på purpurrødt stoff var hybris, overmot. Det var å utfordre gudene. Da krigshelten Agamemnon kom hjem etter krigen sammen med sin elskerinne, skjønte han ikke at kona Klytemnestra var rasende på ham. Hun lokket ham til å gå på rødt teppe, sa til ham at en så stor helt som han da fint kunne gjøre dét. Overmodig som han var, gikk han på det røde teppet hun hadde rullet ut for ham. Og da hadde hun en unnskyldning for å drepe ham i badekaret etterpå. Alt dette ifølge dramatikeren Aiskylos.

Hemmelig og privat.

Kjendiseriets ansikt har endret seg i takt med at mediene er blitt tidens viktigste menings- og symbolprodusenter. Medienes allestedsnærvær har gitt kjendiseriet en ny estetikk og eliminert mulighetene for mytologisering og mystikk. Alt er i spotlighten, nesten ingenting skjult. Se kongefamiliens hemmelige ferieøy i Karibia og Sonjas private paradis, skrev landets største ukebladsuksess, Se og Hør, denne uken.Hva var hemmelig? Hva betyr privat?

Diana, sin tids største.

Prinsesse Diana ble selve brytningspunktet mellom gammelt og nytt i kjendisverdenen. Hun var sin tids største kjendis da hun levde, som en kombinasjon av Grace Kelly og Mette-Marit. Hun forførte en hel verden og endret det britiske kongehuset for alltid da hun erklærte "I want to be Queen of peoplés hearts".Hun ble det, før hun kjørte seg ihjel i tunnelmørket ved Alma-broen i Paris for snart ti år siden, noen minutter etter å ha kjempet seg gjennom blitzregnet utenfor Hotel Ritz, med en horde av pressefotografer etter seg på motorsykkel. Kjendisdyrkingens fremste representanter drepte selv sitt største ikon.

Sett av dem som blir sett.

I den nye oppmerksomhetskulturen betyr å eksistere å bli sett. Det nest beste er å bli sett av dem som selv blir sett. Skribenten Tommy Sørbø forteller en historie om akkurat det:"Jeg hadde vært oppe i NRK, og dro ned til Majorstuen sammen med noen venner, noen av dem veldig kjente ansikter, for å spise på en restaurant. Det viste seg å være fullt på stedet. Da gikk servitøren bort til et bord og ba dem som satt der å forlate stedet for å gjøre plass til mitt følge. Det som forbauset meg aller mest, var ikke servitørens initiativ, men det at de som satt ved bordet reiste seg, og uttrykte begeistring for å gjøre plass til oss."

Verdi i seg selv.

Hva slags celebritetskultur er vi i ferd med å få i Norge? Er ekshibisjonisme blitt en besettelse, berømmelse en verdi i seg selv? Blir du ikke sett, så blir du ikke hørt?Tirsdagsutgaven av Se og Hør alene har 1,2 millioner lesere. Er de på sporet av noe? Eller kan 1,2 millioner nordmenn uke etter uke sluke noe som er helt verdiløst? Er tallene et ekstremt uttrykk for at folk rett og slett er interessert i folk? Og lever ut sin drøm om selv å bli sett og hørt gjennom kjendisjournalistikken?

En tom form.

I dagens norske mediebilde er en kjendis en form til å helle hva som helst i. Et hvilket som helst spørsmål om et hvilket som helst tema, men på den røde løperen bare det ene: "Gleder du deg til filmen?"På høy tid at de intellektuelle reagerer, hva? For halvannet år siden ble norske ikke-akademiske kjendiser skjelt ut av (kjendis)professor Nina Witoszek: "Kjendisene kan være veldig dumme, det er mange av dem som ikke har så mye mellom ørene. Hvorfor spør ikke mediene hva de intellektuelle mener?"Ja, hvem skal få lov til å tolke og kommentere samtiden? Er en standupkomiker dårligere egnet til å mene noe om krigen i Irak enn en lyriker eller en antropolog? Mia Gundersen Lelienhofs svar var minst like godt som Nina Witoszeks spørsmål: "Hvis de intellektuelle føler seg satt på sidelinjen, får de ta på seg noe med større utringning.".

Innhold og mening.

Seriøse kjendisers utfordring er å gi innhold til flombelyste roller med stor potensiell makt. Fattigdom, miljøkrise, forsvar for de svake. Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit gjør det, selv om de ikke må. Susan Sarandon og Tim Robbins gjør det. Bob Geldof spruter av energi. I går møtte han på eget initiativ utviklingsminister Erik Solheim for å drøfte korrupsjon, gjeldsslette og verdenshandel.Ærlig, idealistisk innsats eller kynisk egenprofilering, alt dette? Jeg tror det første.Men senere i vinter kommer boken fra Se og Hørs tidligere gullgutt Håvard Melnæs. Den skal visstnok fortelle hvordan norske kjendiser selv ofte er kilde for "avsløringer" og paparazzibilder - av seg selv. Kjendisene bruker mediene mer aktivt enn leserne vet, og blir selv brukt rått. Har du sagt A, må du si B, C, D, E og F. Får bladene "Endelig viser de sin kjærlighet!" skal de da også ha "Kjærligheten tok slutt!".

Å bli felleseie.

Ikke rart det ofte er bedre å bli kjendis enn å være det. Drømmen om en gang å bli sett, blir til marerittet alltid å bli sett. På pissoaret, på kafé, i kassakøen på ICA. Man blir et felleseie som folk kan stirre på og snakke høylytt og hemningsløst om selv om de står to meter unna. Man blir et objekt.Før man blir byttet ut. For kjendiser er utbyttbare, og det av én grunn: De er ikke interessante i kraft av sin individualitet, men fordi de viser frem allmennmenneskelige temaer som folk vil speile seg i. På godt og vondt er kjendisene vår tids nye adel og leverandører av mening. Eller noe som gir seg ut for å være det.

Ditt liv var lys.

Et øyeblikk griper jeg meg selv i å lengte tilbake til en tid da kjendisene var færre og større og mer mystiske og det var en aura rundt dem og man visste ikke alt om dem og hvor de var hele tiden og de holdt tilbake og trakk seg tilbake og folk trakk seg tilbake.En av Norges fineste poeter, den unge, døde Nils Yttri (1947-80), skriver i et av sine dikt:

Greta Garbo
Ditt liv var lys
Blitzen slo som regn
Rundt ditt vakre hode
Du var Kameliadamen
Hele livet
Dette sammenbrudd
Av skjønnhet og død
Så resten av ditt liv
I skumringsmørke
Bak nattsvarte solbriller
Mens hele verden
Skreik om mere lys