DEN NYE REDAKTØREN for Nytt Norsk Tidsskrift, samfunnsforsker og Aftenposten-spaltist Cathrine Holst, vil lage et tidsskrift som ikke er for alle. Hun mener norske intellektuelle må «ta tilbake retten til å føre diskusjoner ikke alle kan forstå». Slik slår hun inn åpne dører. For hvem kan være uenige i dette?
Det lille ordskiftet som har kommet som små drypp denne uken handler ikke egentlig om eliter. Akademikere er ikke uten videre en elite i samfunnet, det kommer helt an på hvilke stillinger de har og hva de gjør ut av dem. Nei, den virkelige debatten handler snarere om roller – om at det finnes 1) «smale» og små og 2) «brede» og store offentligheter. Er det så vanskelig å akseptere at begge trengs, de fyller bare ulike roller?
Jeg er enig med Holst i at alt ikke skal være for alle i enhver sammenheng. Mediefolk har nok ofte problemer med å forstå at forskning er et eget kretsløp, og at det publiseres mye forskning som bare skal kommunisere med kolleger. Det er legitimt, som jeg skrev da nye, lovende Nytt Norsk Tidsskrift kom på forsommeren, at Holst i sitt blad for spesielt interesserte vil la det kompliserte fremstå som komplisert. Derfor skjønner jeg ikke at noen lar seg provosere av at hun sier at bladet hennes skal være for «kultureliten» (det har det vært lenge) og ikke for folk flest (det har det aldri vært). Ingen nekter henne det prosjektet.
Problemet er overhodet ikke at spesialiserte offentligheter som Nytt Norsk Tidsskrift finnes, men at det finnes sterke utviklingstrekk som uthuler de store, brede som er interessert i å se helheter i samfunnet – for eksempel de skandinaviske allmennavisene som har et demokratiserende potensial ved at lesere kan komme over noe de slett ikke lette etter. Fragmenteringen og den personlige tilpasningen som er mulig å få til med nye medier er et problem for dem som vil anlegge helhetssyn på samfunnet.
Men diskusjonen Cathrine Holst legger til rette for i sin lederartikkel bærer ytterligere ett tema i seg: En sterk lengsel etter akademikere som sprenger seg ut av båser, der folk med kunnskap og holdninger ikke bare er eksperter, men borgere med sivilt mot.
Det finnes imidlertid ikke særlig mange flere frie, modige intellektuelle blant norske universitets- og høyskolefolk enn blant andre tenkende mennesker. For å være akademiker er også et vanlig yrke, mange har små ambisjoner og trives utmerket i klart avgrensede roller. Forståelig det, ikke minst for å sikre en grei karrière og ikke utsette seg for altfor stor risiko. Maktkonsentrasjonen i forskning og kultur når det gjelder finansieringskilder gjør det presserende å unngå å sette sin posisjon i spill – og det gjør man uvegerlig som fri intellektuell. Det er blant annet derfor det er så få av dem.
Forskere i rollen som eksperter flyter offentligheten derimot over av. Derfor er det underlig av Holst å påstå at «Nesten hvem som helst slipper til over spalter i store aviser, samme hvor useriøse de er». Et større problem er at mediefolk stadig vil ha forskere til å mene noe sterkt på basis av den fremforskede kunnskapen. Det må de gjerne. Men da gjør de det ikke som forskere, derimot som vanlige samfunnsborgere. Og i beste fall som intellektuelle.
twitter.com/KnutOlavAmas
Kommentarer