En krenkelse og en beklagelse

DEN DANSKE KVALITETSAVISEN Jyllands-Posten og den kristenkonservative norske avisen Magazinets publisering av 12 Muhammed-tegninger er blitt viktige politiske saker i kraft av reaksjonene de har skapt. Uansett hva som var motivene for å trykke dem, har de fungert som produktive provokasjoner som har klargjort den kollisjon som faktisk finnes mellom idealene om et åpent og konflikt-blottstillende liberalt samfunn og konservative, fundamentalistiske religiøse posisjoner og praksiser.Vidtgående forestillinger om ytringsfrihet har da heller aldri vært forenlige med religiøs ortodoksi av noe slag, er tesen til den amerikanske medieforskeren John Durham Peters. Denne uken foreleste han hos Fritt Ord om de utfordringer den liberale drømmen om åpenhet møter stilt overfor fundamentalisme. At hard offentlig debatt er bra for folk og samfunn, er dessverre en antagelse med begrenset kulturelt nedslagsfelt.

Åtte Midtøsten-land.

Det nedslagsfeltet omfatter i varierende grad de åtte Midtøsten-statene der Utenriksdepartementets pressetalskvinne Anne Lene Sandsten mandag kveld forsynte de norske ambassadene med detaljerte instruksjoner. I én av de fire punkterklæringene som skal berolige de store islamske organisasjonene som har reagert så sterkt på Magazinets publisering, heter det at ambassaden skal "beklage" på vegne av Norge at tegningene har "skapt uro i muslimske miljøer".Men utenfor de innforståtte diplomatiske sirklene og blasfemi-anklagende religiøse organisasjonene, virker e-postpunktene som en diskutabel reaksjon i et prinsipielt svært interessant grenseland. Og enda et lite stykke lenger gikk Norges ambassadør ved OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Mette Kongshem, da hun talte til OSSEs faste råd i Wien torsdag: "Denne hendelsen er uheldig og meget beklagelig."

Konfrontasjon og dialog.

Det springende punket er om denne saken virkelig krevde diplomatisk tildekking av reelle konflikter i grenseområdet mellom kollektivstyrt religion og absolutte menneskeretter. Verdien av ytringsfrihet viser seg først når ytringer provoserer. Den trengs ikke for meninger som "alle" allerede har. Å konfrontere er å ta sin samtalepartner på større alvor enn å skjule motsetninger under forsiktig-fryktsomme dialoger.Islameksperten Lars Gules klare vurderinger i Aftenposten i går viste et hovedpoeng: Det er forskjell på å respektere (= høyakte, ære, beundre) religionens innhold, og å respektere retten til å ha en religion. Det er et enkelt, men fundamentalt skille - som ingen har større interesse av å viske ut enn nettopp fundamentalister.

Krenkelse som maktredskap.

Norsk UD har gått så langt i å beklage seg på vegne av et obskurt norsk presseorgan at det kan få følger: Å påberope seg å være støtt i ens religiøse følsomhet, har fått en offisiell autorisasjon. Å hevde en krenkelse blir et maktmiddel som kan brukes, igjen og igjen, av dem som ønsker å begrense ytringsfriheten, og som ikke innser at den er samme type frihet som deres egen livssynsfrihet - den som gjør det mulig for dem å fremme deres kritikk."Var det så lurt?" blir avsendere av provokative budskap ofte spurt når de blir konfrontert med dramatiske virkninger av sine uttalelser.Og svaret er ofte ja.