Fagene som former oss

DEN PRODUKTIVE debatten rundt Hjernevask-serien det siste året har ikke bidratt til å gi humanistiske fag større selvtillit i samfunnet. Ofte kommer de for sent og for svakt med i ordskiftene. Da blir det kanskje en naturlig følge at ledelsene ved universiteter og høyskoler ikke møter den mest effektive motstand internt når de vil kutte i fagtilbud i språk- og kulturmiljøene, slik vi har sett flere eksempler på det siste året. Nå er antikk historie og klassisk arkeologi ved neste års 200-årsjubilant, Universitetet i Oslo, i ferd med å bli bygget ned.

Mange i irrelevant jobb

Eksisterer det noen krise for de humanistiske studiene? Muligens er det bare en forventningskrise, ut fra feil forventninger. Trolig er det overprodusert humanister i Norge de siste tiårene. Ny statistikk peker i den retning: Forskningsinstituttet NIFUs tall fra 2009 viser at hele 38,2 prosent av humanistene er mistilpassede i arbeidslivet, det vil si arbeidsledige, undersysselsatte eller i irrelevant arbeid.

Hva kan være forklaringen på overproduksjonen? Jo, ikke minst det faktum at studiene i språk- og kulturfagene er så relativt billige. Det har i perioder ført til at regjeringer har pøst på med antall studieplasser – større enn behovet, som arbeidsmarkedet i dag antyder.

Kortsiktig relevans

Ikke alle fag skal hele tiden vurderes etter arbeidslivsrelevans og samtidsorientering. Derfor må ikke språk- og kulturfag som tysk og fransk bygges ned. Det er farlig kortsiktig. For å kunne møte lange konjunkturer må man ha utholdenhet når fag ikke er umiddelbart populære.

Humanister finnes de fleste steder i samfunnet, titusener av dem preger virkelighetstolkende institusjoner som medier og kulturliv, skolevesen, høyere utdannelse og en rekke andre sektorer. Fagene spriker fra datalingvistikk til litteraturvitenskap, men alle arbeider med mening og forståelse.

En nøkkelrolle?

Sutringen og krisemaksimeringen i humanistiske miljøer burde føre til selvransakelse: Hvorfor er de ikke mer sentrale som premissgivere? I den såkalte Humaniorameldingen heter det: «Humanistisk forskning spiller en nøkkelrolle for velferd og utvikling i Norge». Jaha? Det er i så fall den mest underbelyste faktor i norsk samfunnsliv.

Da slutter jeg meg heller til beskrivelsen til Petter Aaslestad, tidligere dekanus for humanistiske fag ved årets 100-årsjubilerende Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Han sier: «Humaniora er en potensielt viktig samfunnsaktør, men står i dag nærmest uten oppdrag».

Det er et paradoks i et samfunn der borgere flest er mer interessert i identitetsspørsmål og selvrefleksjon, språk og historie, enn det meste annet.

Ikke politisk sentrale

Men fagene som frembringer kunnskap om det menneskelige står ikke særlig sentralt i politisk sammenheng, og få maktpersoner i forvaltning og næringsliv er humanister. Det kan selvsagt si noe om Norge, men uansett har det konsekvenser. Jeg husker det fascinerende lille blaffet for et tiår siden, da en del filosofer ble ansatt i næringslivet. Men i praksis utkonkurreres humanister av samfunnsvitere, jurister og sivilingeniører både der og i forvaltningen.

De alarmerende tallene for antall mistilpassende humanister indikerer dårlig karrièreplanlegging både fra utdannelsesinstitusjonenes og kandidatenes side. Realitetsorienteringen og kontakten med arbeidslivet er for liten, eller kommer for sent og for svakt.

Demokratiets behov

Den amerikanske akademikerstjernen Martha Nussbaum er ikke så interessert i slike forklaringer i sin nye bok Not for profit. Why democracy needs the humanities. Men hun er desto mer interessert i å krisemaksimere hva nedskjæringer og kutt i språk- og kulturfagene kan føre til. Hun ser det slik at det er de eneste kunnskapsgrenser som utdanner hele individet som nå lider av en «stille krise» og står under angrep i et profittmaksimerende verdenssamfunn.

Hun ser det slik at det er humanistisk kunnskap som skaper menneskelig vekst, kritisk tenkning og dannelse som holder demokratiene levende. Slik er også humaniora en slags instrumenter. Det synes hun er greit, bare de ikke blir instrumenter for «profitt», som hun så diskutabelt uttrykker det.

I det meste av humaniora inngår en evne til å leve seg inn i andre menneskers situasjon. Og det er nødvendig, mener Nussbaum, fordi vi i vår tid er avhengige av mennesker vi aldri har møtt, og de er avhengige av oss. Som ledd i resonnementet forsvarer hun hardt den allmenndannende utdannelsen i USA – den som er forbilde også for det norske Dannelsesutvalget, og som har fått altfor liten oppfølging i de humanistiske miljøene selv. Det sier sitt om deres manglende entreprenørskap og evne til å meisle ut egen fremtid.

Sanden i maskinen

Så, hva bør være humanioras samfunnsoppdrag, utover kunnskapen og kompetansen disse sentrale fagene kan tilby? De må være med og forme mennesker som er i stand til å gjøre motstand i et samfunn preget av systemer som bygger ned motstand – et samfunn som fjerner sand i maskineriet og innfører lønnsomhetstenkning på områder som ikke kan eller skal være lønnsomme, og skaper et brutalt sorteringssamfunn som ikke tar hensyn til dem som er og vil være radikalt annerledes.

Før humanister kan strø mer sand i maskineriet, må imidlertid litt flere av dem ville styre flere av maskinene og endre systemene innenfra. Fremfor alt ønsker jeg meg humanister som klargjør de verdier som liv og samfunn baserer seg på, «samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger», som det heter i Norges forskningsråds strategi for de neste par år.

Det er bare den kunnskapen som kan sette folkevalgte i stand til å ta beslutningene som skal forme fremtiden.

twitter.com/KnutOlavAmas