Fra kroner til kvalitet

Kunst- og kultursektoren lider av en slående mangel på kunnskap om feltet, til tross for enorm økning i offentlige midler fra stat og kommuner det siste tiåret. Derfor er det så bra at kulturforskerne får til konferansen «Kulturrikets tilstand». I år, det vil si i går, var temaet alternativer til en norsk modell preget av kraftig styrking av de tyngste offentlige institusjonene.

Knut Olav Åmås

Nødvendig korrektiv

Men kom de som forvalter modellen, i går? Nei, ikke én rødgrønn politiker fra departement eller storting gadd komme. Maktarrogansen er påfallende. I seg selv illustrerer det behovet for alternativ tenkning.

Den finner man fortsatt bare blant dem som systematisk vil spre beslutningsmakten og dyrke frem de uavhengige supplementene (fond, stiftelser, mesener og marked) til de stadig større statlige og kommunale pengesekkene. Hvorfor? For å styrke mangfold og kvalitet. Flere har etterlyst en mer offensiv politikk for styrking av det private de siste år. Den finnes ennå ikke.

Tvert imot. Et eksempel: Man lar sterkt støttede offentlige teatre utkonkurrere private med til dels det samme tilbudet, ikke minst musikaler, slik Kunstforum-redaktør Nicolai Strøm-Olsen påpeker.

I Storbritannia ser vi en tendens som kan tolkes positivt eller negativt avhengig av hvilken ideologi man står for, nemlig at kulturlivet kan endre karakter når finansieringen blir mer mangfoldig. Det kalles «The Saatchi Phenomenon», etter filantropen og kunstsamleren Charles Saatchi. Han donerte kunst verdt milliarder til allmennheten i fjor.

Det er ingen overhengende «fare» for det samme i Norge, der Regjeringen nå legger ned et av de ytterst få incentiver for donasjoner, gaveforsterkningsordningen. Og én ting slår meg. Den sterke kritikken som er kommet av Saatchi, ligner påfallende på kritikken av Christian Ringnes i Oslo:

Man hevder at det skjer utidig sammenblanding av offentlig og privat, dessuten at giveren har utpreget dårlig smak. I stedet for å glede seg over kvalitet vi ellers ville gått glipp av.

Inhabil makt

Her kommer forresten et gratis forslag til et norsk kulturforskningsprosjekt: Rollekonflikter hos maktpersoner som forvalter offentlige kulturpenger. Det er flere år siden Aftenposten skrev om Vigdis Moe Skarsteins daværende dobbeltrolle som leder i det presumptivt uavhengige Norsk kulturråd og samtidig nasjonalbibliotekar.

Ingen har lært noe. I dag er Bentein Baardson leder i Norsk kulturråd og (blant mye annet) direktør for Kilden teater- og konserthus, en milliardinstitusjon som nylig ble tildelt store midler – fra Norsk kulturråd – uten at mannen med de mange hattene skjønte at han burde gå på gangen.

Slikt skjer ikke bare hvert skuddår, men igjen og igjen. Et utmerket tema for nyskapende forskning på skjulte og åpne nettverk – i kulturriket Norge.