Helt nye forbilder i hvite Norge

AT DET ER en "konstruert" nyhet, reduserer ikke dens betydning. Heller ikke at det mangler kjente navn på 2006-listen med suksessrike innvandrere.SV-politiker Akhtar Chaudhry i Oslo er et av få. I 2004 og 2005 er blant andre Long Litt Woon, Nina Witoszek og Manuela Ramin-Osmundsen blitt utpekt.Men det er faktisk ikke kjente navn som er poenget med denne lederlisten. Snarere er det å løfte frem ukjente ledere med en uhyre sterk posisjon på hver sine områder.

Helt ukjente historier.

Slik får kåringen frem en rekke suksesshistorier som offentligheten ikke har hørt om. Fortsatt er det et flertall på listen med ikke-vestlig bakgrunn, i år seks av ti. De fire andre er fra Europa og USA. Virker det rart at også ikke-vestlige innvandrere sliter i Norge?Nei, ikke i et land der de fleste universitetsstillinger utelukkende blir lyst ut nasjonalt - og ofte besatt av interne søkere. Og nei, ikke i et land der både vestlige og ikke-vestlige toppkvalifiserte innvandrere strever beinhardt med å få en jobb som er relevant for utdannelsen. Særlig hvis de er utdannet utenfor EU. Det siste er i dag en av hovedutfordringene for integrering i arbeidslivet."Jeg ble møtt av et arbeidsliv som sendte ut signaler om alt jeg ikke kunne," har Manuela Ramin-Osmundsen sagt.

Regjeringen intet forbilde.

De som nå er kåret, er ti unntak (riktignok blant stadig flere!) i et land der alle mektige miljøer ennå er blendende hvite. Et land der statsministeren erklærer at han vil gjøre Norge til "verdens mest inkluderende samfunn" - samtidig som han ikke har én statsråd eller statssekretær med etnisk minoritetsbakgrunn. Topp 10-kåringen er instruktiv fordi den retter blikket mot noen som har trosset strukturell diskriminering og homogenitet i Norge, uten å gjøres til ofre. De er alt annet enn det. Spørsmålet er nøyaktig hva en kåring som denne kan føre til. Fungerer vinnerne som forbilder for ferske nordmenn? Bidrar de til å endre arbeidsgivernes holdninger - og departementets regler for godkjenning av utenlandsk utdannelse?På det første er svaret sikkert ja. På de to siste spørsmålene er det ganske sikkert nei.

Hvorfor noen lykkes.

For fortsatt er medier og politikere mest opptatt av dem og det som ikke lykkes. Kåringen gjør det mulig å forstå hvorfor noen har lykkes. Blant grunnene de selv nevner er knallhardt arbeid, høy utdannelse, gode norskkunnskaper og en tøff, positiv tenkning i stedet for fokus på nederlag og diskriminering.De to forrige kåringene har i liten grad ført til at mediene er blitt tilført nye ansikter. Det kan være medienes egen feil. Og kanskje bør de ti få oppleve å bli intervjuet om andre saker enn bare sånt som gjelder integrering?Dét ville være et tegn på virkelig integrering.