Hva skal vi med all kunnskapen?

DET ER SÅKALT karrièreuke på Universitetet i Oslo akkurat nå, og i går utga Aftenposten et 35 siders bilag kalt Stud. mag – om et lite snitt av de problemstillinger som møter et ungt menneske som skal velge fag og utdannelse våren 2010. En debatt på Blindern i går prøvde også å bore litt i det generelle spørsmålet «Trenger vi akademisk kunnskap?»

Debattarrangøren, statsvitenskapsprofessor Bernt Hagtvet siterte den amerikanske antropologen Judith Shapiro da han prøvde å gi et tredelt svar: Vi lever mye lenger, vi må ha noe å snakke med oss selv om. Vi skifter jobb 6–10 ganger i løpet av livet. Vi trenger borgere som kan være kritisk til omgivelsene, for eksempel tidens sterke nyreligiøsitet.

Selv har jeg både hovedfag og doktorgrad, men mener det er grunn til å advare mot den ensidige dyrkingen av utdannelse som nesten vil ha det til at både lykke og klokskap følger av akademiske grader. Ingenting tyder på det. Noen av de klokeste, mest selvstendige og kunnskapsrike mennesker jeg kjenner, har liten eller ingen utdannelse. Et samfunn med en stigende andel høyt utdannede strømlinjeformer på en måte seg selv.

Men det er klart: Akademisk utdannelse gir en basis av kunnskap og metoder, en mulighet til å se sammenhenger og linjer, kan fremme endringsvilje og omstillingsevne. Iallfall hvis man makter å sette sin kunnskap og kompetanse inn i praktisk virksomhet. Da hjelper det faktisk som student å gjøre noe annet ved siden av, enten det er studentforeninger eller betalt arbeid. Til tross for at det i verste fall kan senke studieprogresjonen.

Kjell Roland, leder for det statlige investeringsfondet Norfund, hevdet i gårsdagens debatt at vi utdanner «for mange» med doktorgrad. En tvilsom påstand. Selvsagt er det ikke plass til dem alle i forskning og høyere utdannelse. Det er ikke meningen heller. Folk med doktorgrad trengs mange steder, og en slik grad er ikke det den var: Ikke noe livsverk, men en kvittering på at man behersker et materiale, noen metoder. Det som teller er helhetlig kompetanse og om man tenner på arbeidsoppgavene.

Dette betyr at mange norske arbeidsgivere burde tenke mindre snevert når de ser på kandidaters fagbakgrunn. I store deler av statsforvaltningen har jurister lenge vært nesten enerådende. Først de siste tiårene er det kommet inn flere samfunnsvitere og andre. Ida Børresen, direktør i Utlendingsdirektoratet, fortalte i går at hun i et departement ansatte en filosof i økonomiavdelingen; det ble en suksess. Hennes direktorat er for øvrig et speil av Norge; mer enn 40 språk snakkes det der. Samtidig som universitetene nedlegger en rekke språkfag, viste en reportasje i Stud. mag i går at solide språkkunnskaper er essensielt for å lykkes på fremtidens arbeidsmarked.

Det poenget gjelder ikke bare fremmedspråk. Å mestre norsk godt er en kjerneutfordring for mer vellykket etnisk integrering i Norge. Og selv om du har bodd hele livet her i landet, blir du veldig raskt sortert ut av søknadsbunkene og intervjurundene hvis det viser seg at du ikke er god i norsk.

For å si det med lyrikeren Hans Børli: «I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke.»

twitter.com/KnutOlavAmas