STATSVITEREN Henrik Thune ønsket for tre uker siden å starte en stor debatt om hvorvidt en variant av den "kompromissløse, sekulære frihets-utopismen" som i USA er kjent som nykonservatisme, har fått fotfeste i Norge. Skribenter med vidt forskjellige ståsteder fikk merkelappen, inkludert undertegnede. Lørdag fikk Thune igjen plass i Dagbladet, nå for å slå fast at hans anslag var fruktløst. Han skjønner ikke at årsaken er at han forveksler konkret og begrunnet kritikk med "sivilisasjonskamp".Det triste er at en forsker som Thune ikke i stedet bruker energien på å kartlegge de krefter som er skyldig i å polarisere mellom "islam og Vesten" og tillater tilspissende "aggresjoner og generaliseringer".

Foraktfulle innlegg.

En forsker kunne jo for eksempel snart ta på alvor hva sentrale politikere fra Fremskrittspartiet egentlig sier om islam og integrering i Norge. Deter en virkelig sterk polarisering, som gir grunn til frykt hvis den tid kommer at de blir statsråder. Og en forsker kunne kanskje snart mene noe om hva titusener av foraktfulle innlegg på nettet gjør med enhver integreringsdiskusjon. De kupper debattene.Det har aldri falt meg inn å sette opp noen generell motsetning mellom "islam og Vesten", heller ikke å skrive generaliserende om islam. For skillelinjene går gjennom regioner og religioner. Derfor har jeg hevdet at det er avgjørende å få frem nye etniske minoritetsstemmer og å sky generaliseringer, at norske muslimske ledere som fremstod som liberale under karikaturstriden slett ikke har ønsket debatt om islam og homofili, at mange saker viser at en ny selvsensur overfor religion er blitt sterk, at integreringspolitikk og religionenes plass i det offentlige rom er de to viktigste verdidiskusjoner fremover og at kultur og allmenn homoforakt er langt viktigere grunner til minoritetsungdoms hatkriminalitet mot homofile enn religion.De kritiske perspektivene har også vært bredere: Aftenposten førte vårens debatt om hvorfor ikke Trond Giskes kulturpolitikk har ambisjoner for det nye, flerkulturelle Norge. Det er skrevet om den grove institusjonelle diskriminering samfunnet utsetter etniske minoriteter for. Det er tatt til orde for sterkere politiske midler for å gi nye grupper makt og posisjoner i samfunnslivet, og man har stilt spørsmål ved de ytterst seige mekanismene som hindrer minoriteter i å bli "norske".Dette er ikke "skråsikker verdikamp", men en insistering på individrettigheter i form av kritikk i konkrete situasjoner der kollektiver undertrykker med makt.Den innebærer at også konfrontasjon kan være nødvendig for å synliggjøre problemer og konflikter. Slik konfrontasjon har millioner av reformivrige tilhengere i muslimske miljøer. Det betente og farlige nye klimaet skapes derimot av dem som stempler hele religioner, kulturer og folkegrupper med forakt.

Ikke modernisert.

For å motarbeide denne farlige tendensen, har Aftenposten som debattorgan lagt vekt på å få frem et nytt og bredt mangfold av kunnskapsrike skribenter.Denne uken utgir islameksperten Lars Gule en bok om "Islam og det moderne". Han viser at modernitetsverdier som menneskerettigheter, likestilling, ytringsfrihet og demokrati står meget svakt i muslimske samfunn, på grunn av en svært sterk tradisjonalisme som ser politikk og konservativ religion som to sider av samme sak.Boken er detaljert, nyanserik og kunnskapssterk, og Gule advarer mot å forveksle legitim kritikk av religionen islam med fremmedfiendtlig kamp mot muslimer. Henrik Thune har ikke forstått dette skillet. Da forstår han heller ikke at det å avstå fra slik kritikk, er å overlate arenaen til rasister og fremmedfiendtlige politikere.