DE TO FERSKE bøkene er Paul Bermans The flight of the intellectuals og Ayaan Hirsi Alis Nomad. From islam to America – a personal journey through the clash of civilizations. Det er to slike bøker som man hverken bør eller kan vente på blir oversatt. Norske forlag er så trege at debattene forlengst er over når oversettelsene er ferdige.
Angrepene mot Vilks
To dagsordensettende utgivelser om problemstillinger knyttet til religion og terror er de, attpåtil utkommet akkurat i disse dagene da karikaturstriden gjør en ny, trist omdreining ved at den svenske kunstneren Lars Vilks først ble angrepet ved Uppsala Universitet, så opplevde nå i helgen at huset hans ble forsøkt stukket i brann. Vilks tegnet i 2007 profeten Muhammed. Siden har religiøse ekstremister ødelagt hans liv.
De to nye bøkene reiser i bunn og grunn ett spørsmål, den ene direkte, den andre indirekte: Hvorfor er den sveitsiske professoren Tariq Ramadan blitt en superhelt som både unge muslimer og vestlige tenkere nå tror kan reformere islam, særlig i Europa – samtidig som dissidenten Ayaan Hirsi Ali må leve med livvakter døgnet rundt fordi hun er en kompromissløs islamkritiker?
Finnes moderat islam?
De er meget forskjellige: Ramadan vil være euro-islams åndelige leder. Hirsi Ali ønsker å få folk til å tenke selv, kritisk. Finnes noe slikt som moderat islam? er et av de spørsmål Hirsi Ali reiser. Moderat islam har ikke tilstrekkelig tankemessig tyngde overfor bokstavtro islam, svarer hun: Først når millioner av muslimer tør lese Koranen konsekvent kildekritisk, kan religionens undertrykkelse opphøre, mener Ayaan Hirsi Ali, og ser samtidig islam som en monolitt. Det er i enkleste laget. Hun er uansett rak motsats til Tariq Ramadan og hans påstander om at islam kan reformeres.
Ramadan er selv barnebarn av Det muslimske brorskaps grunnlegger Hassan al-Banna, forløper til en del av dagens islamisme. Ramadan dyrkes i dag av europeiske muslimer, tenkere og medier i like høy grad som Hirsi Ali møter motstand hos de samme. Hun lever med dødstruslene etter at hun laget den islamkritiske filmen Submission sammen med Theo van Gogh. Da han ble myrdet av en fanatisk fundamentalist i 2004, ble en papirlapp med en rabiat antisemittisk beskjed etterlatt på hans kropp. Den inneholdt også en melding om at Ayaan Hirsi Ali er den neste som skal myrdes.
Flyttet til USA
Hirsi Ali har siden spilt en stor rolle i kampen mot kjønnslemlestelse og æreskriminalitet. Hun mener opplysningsidealene er universelle, ikke et begrenset vestlig fenomen, slik bedrøvelig mange på venstresiden har hatt en hang til å tenke. Hun har vært parlamentsmedlem i Nederland, men arbeider nå i den konservative tankesmien American Enterprise Institute i Washington. Er USA et bedre sted for en dissident fra islam enn Europa?
Tilbake til Paul Berman. Han er elev av Edward Said, underviser i dag i journalistikk ved New York University og har skrevet mye i New York Times og New Yorker. Noe er endret siden fatwaen mot Rushdie i 1989, observerer Berman: Det er påfallende hvor mye mindre støtte en tenker som Ayaan Hirsi Ali får i dag enn Rushdie fikk dengang. Det har skjedd en «flukt», som han antyder i sin boktittel. Hvorfor? spør Berman og finner to grunner: Intimiderende islamisme i vekst, og de religiøst begrunnede terroranslag i Vesten de siste årene.
Kritiserer stil og form
Tariq Ramadan har på sin side sterke tilhengere, deriblant to av Dagbladets favorittskribenter, professorene Timothy Garton Ash og Ian Buruma. Buruma kaller Hirsi Ali en «opplysningsfundamentalist» og mener hennes stridbare stil og form frastøter folk. Ash har sexistisk forklart at hun nok ikke ville kommet langt hvis hun ikke var så høy og slank og vakker.
Jeg har hørt Tariq Ramadan forelese. Jeg har ikke studert hans bøker nøye, men fikk etter noen timer et lignende inntrykk av ham som Berman har: En ulv i fåreklær, en som vrir seg unna alle virkelig vanskelige spørsmål. Han er ikke tydelig når det gjelder det prinsipielle skillet mellom religion og politikk. Han har ellers for eksempel bedt om et «moratorium» (en utsettelse) mht. steining av kvinner som har gjort seg «skyldig» i «æresforbrytelser» i islamske land, men har ikke fordømt praksisen. Han vil diskutere den!
Hvordan og hvorfor er denne mannen blitt en religiøs helt og en skikkelse som blir tiltrodd oppgaven å tilpasse islam til en moderne tid? Hans fasade er riktignok blitt noe bulkete de aller siste årene som følge av at flere har sett nærmere på hans skrifter, men det er liten tvil om at det er han og ikke Ayaan Hirsi Ali, som slår an tonen i en rekke diskusjoner rundt islam i dag. Berman anfører en rekke oppslag i europeiske og amerikanske medier som overbevisende underlag.
Innenfra vs. utenfra
Hvorfor er det slik? Får Ramadan status og autoritet fordi han er en «nyansert» og lærd professor, mens Hirsi Ali er en mer bastant aktivist? Eller er det en mekanisme i sving som jeg selv har merket, særlig ved starten av Muhammed-debatten: At det bare er krefter og lærde som kommer innenfra religionen selv som blir tiltrodd kunnskaper nok til å påvirke dens utvikling? At Hirsi Ali ikke er verdt å høre på fordi hun er ateist og avviser islam som helhet – i en tid da stadig flere har begynt å sverme for religion igjen og er blitt underlig nynervøse overfor religionsfornektere?
Ayaan Hirsi Ali blir utsatt for de samme mekanismer og motkampanjer som Shabana Rehman og Sara Azmeh Rasmussen i Norge: Man fordømmer deres stil, beskylder dem for å spisse til konflikter og gå over grenser – pluss at det blir hevdet at de ikke har tillit innad i miljøene de kritiserer. Som om det skulle være et poeng. Det er slike folk som flytter grenser som må flyttes.
En klassisk dissident
Norske forlag oversetter alt Tariq Ramadan skriver. Jeg anbefaler både dem og leserne en pause for å lese Paul Berman og Ayaan Hirsi Ali nå, i originalutgave. Berman har nemlig rett når han sier om Hirsi Ali at det i 2010 ikke finnes et mer klassisk eksempel på en forfulgt dissidentintellektuell enn nettopp henne. Hun er ikke professor, som Tariq Ramadan, men hennes tenkning er intellektuelt og fremfor alt moralsk mer enn på høyde med hans.
Ikke minst fordi han fortsatt vil redde kollektivet, mens hun vil redde individet.
twitter.com/KnutOlavAmas
Kommentarer