DEN BREDEST ANLAGTE av de nye bøkene er kommet på et nytt enkvinnesforlag, Engelstad Forlag, drevet av tidligere riksbibliotekar Kirsten Engelstad. "Historien om kjærligheten fra istiden til i dag" er noe så uvanlig som en ren samtalebok om kjærlighet. Ni franske forfattere og historikere er oppsøkt av Dominique Simonnet, sjefredaktør i det franske ukemagasinet L'Express. Han er kunnskapsrik og gjør intervjuene til ekte dialoger.Det er påfallende i hvor høy grad bokens samtaler om det 20. århundre dreier seg om sex mer enn kjærlighet. Den sterkeste samtalen er da også med forfatteren Pascal Bruckner, som var en sentral deltager i studentopprøret i Paris i mai 1968, men også en av de første som kritiserte den voldsomme seksuelle frigjøringen. Sexpresset ble terroriserende, gamle konvensjoner ble erstattet med en ny, den som filosofen Alain Finkielkraut kalte "den obligatoriske orgasmes diktatur". Sammen med Finkielkraut og Roland Barthes startet Bruckner en motbevegelse som prøvde å få frem at det ikke er mulig å bestemme at kjærlighetslivet skal reformeres for å tjene "fremskrittet".Førti år etter er sex mindre av et tabu enn noen gang. Med mindre vi da går inn i en tid som er så grundig lei av sexmaset, sex som forbruksvare og løskoblingen av kjærlighet og sex at det er i ferd med å vokse frem en mer puritansk reaksjon.

Selvmotsigende krav.

Bruckner synes ikke å se noen slik, men mener at "ånden fra 1968" er til stede på kjærlighetsområdet ved forventninger som er selvmotsigende og naive: "Vi krever troskap, men også frihet til å omgås hvem vi vil. Vi vil ha barn, men vil samtidig ikke være bundet. Vi vil ha monogami, men også den svimlende opplevelse av forelskelse uten forpliktelser."Romanforfatteren og økononomiprofessoren Alice Ferney deler Bruckners syn på kjærlighet og forelskelse som noe nærmest uforklarlig og overjordisk, men på ingen måte frigjort fra sosialt press i dag heller. Ja, trofasthet er blitt den mest ytterliggående ikke-konformisme. Ferney har et rasjonalistisk syn som vil provosere: "Å elske er en viljessak, et valg." Hun mener man må - og kan - bestemme seg for å elske; en partner er ikke alltid den beste vi kan tenke oss, likevel holder vi på ham eller henne. For det er mulig å lære seg å elske, hevder Ferney.Denne spenningen mellom det romantiske og det rasjonelle er også hovedtemaet i den norske sosiologiprofessoren Tove Thagaards bok "Følelser og fornuft. Kjærlighetens sosiologi", som kom på Abstrakt Forlag tidligere i år. Det er en forskningsrapport forkledd som bok, og derfor trasig lesning. Ikke fordi den er vanskelig, men fordi den er skjematisk i sin struktur og gjentagende i sin stil. Interessant er den likevel, bygget på intervjuer med heterofile Oslo-par i 30-årsalderen og analyser av romaner som handler om kjærlighet. For mønstre avdekker seg: De intervjuede er fascinert av sterke, lidenskapelige følelser, men har liten tro på dem i lengden. Samtidig mener de en gradvis utvikling av parforhold er realistisk, men kjedelig.

Romantikk og rasjonalitet.

Til syvende og sist faller de likevel ned på at fornuftsbaserte avveininger ikke er noe grunnlag for å etablere noe som helst samliv, og i motsetning til Alice Ferney synes ingen å mene at det er mulig å velge å elske noen. Romantikken vinner som ideal, selv i 2005. Thagaard sammenfatter da også sin studie med to karakteristikker: Hun kaller kvinnen for en rasjonell romantiker som arbeider med følelser, og mannen en romantisk rasjonalist som arbeider for følelser.Litterært er det en slående kontrast mellom Thagaards sosiologiske rapport og psykiateren Svein Haugsgjerds "Kjærlighetens kraftlinjer"utgitt på Pax. Språket har tidvis poetiske kvaliteter, og Haugsgjerd fremstår som en meget formsterk essayist. På ett vis er det en selvbiografisk bok, på en annen måte er det en hel utforskning av hva psykoanalyse og psykoterapi kan være i dag. For Haugsgjerd ser kjærlighet som selve hovedtemaet i slik behandling. Han ser den som en drivkraft for alt som har varig verdi. Boken bæres ikke minst av drømmeanalyser og konkrete historier fra egen praksis.Noe av det mest påfallende med disse tre bøkene er hvor fiksert de er på kjærlighetsforholdet mellom en kvinne og en mann. De er ikke interessert i andre mulige kjærlighetsformer.

Konservativ og radikal.

Slik sett er det eneste unntaket i min bokstabel filosofen Hanne A. Kraugeruds "Gi meg ditt hjerte. På jakt etter kjærligheten" (Kagge Forlag). Hun glemmer ikke mangfoldet av uvanlige relasjoner som er et faktum i dag. Samtidig er boken konservativ, men på en måte som gjør den til den mest overraskende og radikale boken av de fire. Den har allerede skapt heftig debatt mellom Kraugerud og unge feminister: Hva er de egentlige hindrene for kjærlighet og forhold i dag?Kraugerud nekter seg ikke å være både svært romantisk og svermerisk på vegne av kjærligheten, og beskriver kjærestepar som "vår tids tøffeste krigere". Og fienden hun utpeker er da ikke karrière, yrkesliv, utdannelse og de strukturelle samfunnsforskjellene som finnes mellom kjønnene også i Norge. Tvert imot, hun gjør seg til en forsvarer av tradisjonelle kjønnsrollemønstre, og ser ikke at full likestilling og nedbryting av disse mønstrene fører til noen gevinster for kjærlighet og samliv. Hun snakker snarere om "parets logikk", det "magiske" ved kjønnsforskjeller, og oppfordrer til en åpenhet overfor flere måter å realisere et kjærlighetsliv på, tradisjonelle som utradisjonelle.Det er en refleksjonsskapende utfordring hun lanserer når hun ber feminismen om å legge mer vekt på sine frigjørende, livsbejaende idealer, slik de ble iscenesatt av Ibsens Nora. Kraugerud vil utvide det feministiske galleriet av kjærlighetskrigere til også å inkludere husmoren, den stereotype og mystiske Kvinnen, den barnslige baben, Eli Hagen et skritt bak sin mann Carl I. Hagen, den lesbiske og den enslige.Reaksjonene på denne tenkemåten viser hvor komplisert temaet kjærlighet fortsatt er. Frykten for kjærligheten lever, side om side med fascinasjonen.