FOR DET SOM skjedde på filmduken handlet i høy grad om de som satt i salen og etterpå gikk på premièrefest på Kunstnernes Hus. Og dét helt uavhengig av at mange av dem faktisk deltok i eller bak filmen.

Drømmen om bok eller film.

For det krydde av forfattere og filmfolk i salen. Det slo meg: Nettopp disse to typene jobb er de suverent mest tiltrekkende for folk i 20- og 30-årene i dag. Noen kaller seg forfatter allerede før de har utgitt sin første bok, og definitivt etterpå. Det finnes et voldsomt begjær etter å iscenesette seg selv i den sosiale rollen "forfatter", med alt den i dag innebærer av prestisje og potensiell kultstatus. Og det å lage film er selve toppen av kreativ suksess. Forfattere og filmregissører er dagens stjerner.Denne tidlige høstkvelden var de der, de som alt har lykkes og de som ennå prøver: Skrive bok eller lage film. Selvsagt er det ikke noe representativt utsnitt av Norge i 2006. Som i filmen er de en gruppe av nesten ubeskrivelig privilegerte mennesker.

Estetikk skaper etikk.

"Reprise" er årets vakreste og viktigste norske film, fordi den er så sterk i form og så refleksjonsskapende i innhold. Den er et eksempel på at estetikk kan produsere etikk. Filmen handler om unge menn, deres ambisjoner og møte med virkeligheten. På overflaten lever de lette liv, under ligger svære mål. Både Phillip og Erik vil skrive bok. Phillip blir utgitt først, men greier så ikke å skrive mer. Erik blir til slutt publisert, en innadvendt bok som gir ham billett til det litterære etablissement. Mens den største sjarlatanen i vennegjengen får utgitt en klisjé av en bestselger fordi han behersker alle mediekodene . . .Selvsagt dreier det seg om selvrealisering, om gleden eller skrekken når noen stiller spørsmålet "Hva driver du med?". Stakkars den 20- eller 30-åring som da ikke kan vise frem en kul jobb i et såkalt kreativt yrke - eller i det minste har et bokmanus på Mac'en. Trier kaller det "norsk middelklasseungdoms største tragedie": Ikke å klare å leve opp til seg selv og mestre kollisjonen mellom håp og virkelighet. Så settes de i ubarmhjertig spenning mellom drømmen om kreativ suksess og manglende evne til å realisere ambisjonene.

Ironigenerasjon blir voksen.

Det er denne generasjonen av unge folk journalisten Per Asbjørn Risnes jr. kaller "senåringer": På 90-tallet hadde de en ironisk verdensanskuelse lammet av distanse og referanser og satte "verden" i hermetegn. Alt gikk ut på å ta avstand, lene seg tilbake og betrakte. Det må være den generasjon som har ventet lengst med å bli voksne, hevder Risnes i sin ferske bok "Voksenopplæring".Når de til slutt tvinger seg til å innse at de er blitt voksne, er deres krav til seg selv å iscenesette et perfekt liv. De har tross alt har brukt tyve år på utdannelse og like lenge på å finne den perfekte partneren. Dagens 30-åringer gjør opp status over sitt liv tidligere og tidligere, derfor kommer også livskrisene tidlig. "30 er det nye 50", som det er hevdet.

Ikke forplikte seg.

"Reprise" fanger denne situasjonen som ingen norsk film før den. I form er den kjølig-betraktende. Denne formen blir et speilbilde av vennegjengens eget forhold til omgivelsene: De er pretensiøst intellektualiserende slik bare dødsseriøse unge mannlige studenter kan være. De definerer seg utelukkende ut fra koder: Bøkene de leser, bandene de hører, klærne de bruker. De vil ikke forplikte seg, ikke bli fanget inn i noen posisjon. Det er bare én person i filmen som bryter med dette. Bare hver gang hans historie brettes ut på filmduken går "Reprise" rett i magen, bare da får man følelsen av å møte en person med integritet som er noe mer enn en rekvisitt i sine drømmers kulisser. Det er Philip, som bryter sammen og blir innlagt etter å ha fått utgitt sin drømmebok. Filmen åpner etter min mening for å tolke dette sammenbruddet på flere måter: Skjedde det noe med ham da han ble påkjørt av en bil? Var det forventningspresset? Eller ble kjærligheten til den kvinnelige hovedpersonen Kari så sterk at han ikke greide å takle den?La oss si det er det siste. Da betyr det at den eneste i filmen som virkelig skjønner hva kjærlighet er og tar den alvorlig, er han som blir psykisk syk når han ikke greier å realisere sine idealer. Det er jo bare folk med ryggrad som kan knekke sammen. Phillips "galskap" blir det eneste symbol på sunnhet og sannhet i et sykt miljø. For de andre ligger all mening i overflatene.

Når kjærligheten droppes.

Slik blir kontrasten mellom Phillip og Erik det bærende i filmen, iallfall hvis man tolker "Reprise" som en film først og fremst om kjærlighet. Da handler den om de som dropper kjærligheten for karrière eller uforpliktende forhold. Eller som krever det perfekte kjærlighetsforhold der "alt" skal stemme, og derfor ødelegger selve muligheten for et forhold.I filmen er det han som risikerer alt for kjærligheten som til slutt "vinner", i det minste seg selv.