DET STO ET et interessant lite debattinnlegg i Aftenposten i går. Forfatteren var Zorica Mitic, en overlege som i vinter ble kåret til en av ti innvandrere som har gjort en stor innsats i norsk arbeidsliv. Blant de ni andre er navn som professor Nina Witoszek ved Universitetet i Oslo og Krishna Chudasama, statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet - for øvrig den eneste på politisk toppnivå i regjeringsapparatet med etnisk minoritetsbakgrunn.

Forbilder for unge.

Målet med den årlige kåringen er å gi ungdom nye rolleforbilder. Men minst like viktig tror jeg det er å synliggjøre fremragende norske ledere med innvandrerbakgrunn.Og her kommer Mitic' dystre registrering inn: En lang rekke norske medier var invitert forrige fredag, da kåringen av de ti offisielt skulle foregå. Alle ble attpåtil invitert to ganger. Men ikke én journalist møtte opp. Rett nok fikk lanseringen av navnene noe blest i januar, men bare i noen få medier. Mitic' kritikk treffer: Det er bare når temaet er kriminalitet at innvandrere virkelig konkurrerer "på like fot med nordmenn om spalteplass. Når innvandrere gjør en god jobb og blir forbilder for andre innvandrere, er ikke mediene interessert", mener hun.Én variant av Mitic' påstand ble diskutert på et seminar onsdag, da antropologen Marianne Gullestad la frem en ny bok, "Plausible Prejudice". Det er fortsatt vanskelig i dagens Norge å ta opp den form for diskriminering av etiske minoriteter som så å si er institusjonell, som ligger i strukturene: Vanskene med å få bolig, arbeid, ulik behandling i dagliglivet og et nokså negativt mediebilde.Etniske nordmenn begynner å "dirre" når noen stiller spørsmål ved det nasjonale selvbildet, det er fremdeles svært problematisk å stille virkelig utfordrende spørsmål ved majoritetens verdier - i et land der nesten alle sier ja til full religionsfrihet, samtidig som halve befolkningen sier nei til muslimske trossamfunn i Norge, påpekte religionsviteren Berit Thorbjørnsrud.

Ingen selvrefleksjon?

Men fraværet av selvrefleksjon over etniske nordmenns egne verdier kan neppe være et totalt dominerende fenomen. Det er få temaer et selvbeskuende og selvopptatt folk som det norske er mer opptatt av enn seg selv. Men stikker det ikke så dypt?Gullestad mener refleksjonsviljen er blitt satt på hard prøve i flere debatter om etnisitet og integrering. Da tenker hun på debatten om ordet "neger", den om Shabana Rehmans rolle i offentligheten, diskusjonene om omskjæring og æresdrapdebatten etter Fadime-drapet.Samtlige skulle bli preget av en stemning der diskriminerte grupper selv ble tillagt skylden for at de blir diskriminert.

Et nytt skjellsord.

Disse debattene har nok ført til at "kulturrelativist" nesten er blitt et skjellsord, og at antropologer enn så lenge har svekket gjennomslag i det offentlige rom. Hvis de "rystende" enkeltsakene fra minoritetsmiljøer får skygge for den hverdagslige, strukturelle diskrimineringen som majoritetssamfunnet er ansvarlig for, er noe galt. Det skaper ikke annet enn falsk selvtilfredshet å plassere ansvaret for diskriminering hos enkeltpersoner og i utgrupper.Og det er bare et lite skritt som er tatt i og med at mange flere minoritetsstemmer enn før er blitt synlige i Aftenposten og andre aviser i Muhammed-debatten.Neste skritt tas først når minoritetspersoner i mye høyere grad preger andre debatter enn de mest tilspissede om integrering, og når de fremstår som noe annet enn representanter for et miljø.