• FOTO: Indrelid Trygve

Mellom rennestein og stjerner

"Også vi søker stjernene" er motto for 200-årsjubileet til Universitetet i Oslo og for hele deres neste tiår. Mister de bakkekontakten?

«ET NOS PETIMUS ASTRA» er latin for «også vi søker stjernene» og er risset inn i grunnsteinen til Universitetet i Oslos (UiO) eldste bygning, Observatoriet. Jo da, et stort, statlig breddeuniversitet i utkanten av Europa kan og må bli bedre. Det blir ikke et «attraktivt, vitalt og fremragende internasjonalt toppuniversitet» av den grunn. Men nettopp dét er UiOs mål før 2020.

Pomp og prakt.

Det er i dag UiO for alvor starter feiringen av sine 200 år – i lett tilbakeskuende modus. Det er et ungt universitet, Norges største og eldste. Men det har historie nok til å fylle resten av året med å skryte av sine resultater i fortid. I ettermiddag er det utnevnelse av æresdoktorer og utdeling av priser på Blindern, i kveld er det gallamiddag på Grand (husk ordenene og medaljene, professorer¿). Feiringen ruller videre i morgen, med festmøte med Norges kongepar og Danmarks dronning i Universitetets aula, før Regjeringens bankett for UiO på Akershus slott.

Universitetet i Oslo er ikke noe eliteuniversitet og vil trolig aldri bli det.

Pompøsiteten er forbigående, men akademia trenger seriøse ritualer og seremonier, etter sekstiåtternes formløshetsanarki. Samtidig er Universitetet i Oslo et både kritisk og selvkritisk sted, om enn takhøyden fortsatt ikke er større enn andre steder i samfunnet.

Enkelte arrangementer i jubileumsåret er litt nyskapende: Fire idéfestivaler for å kommunisere spisskunnskap om klima, mangfold, digitalisering og menneskekroppen, senere i høst et forskningsverk på ni bind der Universitetet gransker seg selv. Og det finnes en drøss med åpne arrangementer for folk flest de neste dagene (se side 8).

Seks milliarder.

Samlet gir jubileet et levende bilde av UiO i 2011: 28000 studenter, 7000 ansatte, 6,1 milliarder kroner i budsjett, hundretusener med utdannelse fra UiO, samt offensiv, utadrettet virksomhet som gjennomsyrer kunnskapssamfunnet Norge, ikke minst etter at nytt rektorat tiltrådte i 2009.

UiO er et europeisk breddeuniversitet med enkelte fagpersoner og miljøer i verdensklasse, men de fleste er på det jevne. Kort sagt, et masseuniversitetet med enkelte spisser. UiO er flere ganger rangert som det 75. beste i verden. Det svinger fra måling til måling. Både en 101., en 153. og en 186. plass er notert før. Lite å rope hurra for? Tja, det er minst 9000 universiteter i verden, og UiO er tross alt et breddeuniversitet uten studieavgifter. Slik er UiOs beste plasseringer gode.

Fem problemer.

Viktigere enn å se bakover, er det å diskutere hva som blir avgjørende for landets største universitet fremover. Hva er så de største problemene for Universitetet i Oslo? Jeg ser fem:

1. Hvis UiO skal bli bedre, må de ressursmessig prioritere de beste personene og fagmiljøene – samt bygge ned og avvikle dem som ikke holder mål eller ut fra en nasjonal arbeidsdeling like godt kan prioriteres andre steder.

2. UiO må holde på og tiltrekke seg de beste ansatte, fra Norge og utlandet. Det skjer ikke alltid i dag, med utstrakt selvrekruttering og liten evne til å gjøre noe med dem som ikke leverer resultater. Universitetet i Oslo er et OK sted å være en middelmådig forsker eller underviser. For det får ingen som helst følger.

3. Skape undervisningsmiljøer som det gnistrer kvalitet av. Sikre at studentene holder progresjonen, gi dem nærhet til de fremste forskerne, ikke bare hjelpelærere, tilby fortløpende skriving og evalueringer og kreve at studentene er godt forberedt til all undervisning, slik at et intenst, diskuterende fellesskap blir til.

4. Tydeligere ledelse uten at det blir byråkratisering av det. Få flere av de beste forskerne med lederegenskaper til å bli faglige ledere.

5. Få langt flere studenter ut i verden, fra bachelor- til postdoc-nivå. Å være ved et universitet i Norge er for ofte en lokal affære, både for studenter og forskere.

Kort sagt, problemer nok å løse.

Ledende universitet?

Universitetet i Oslos oppskrift for å møte dem er planen Strategi 2020 for de neste ti år. Der erklærer UiO som et hovedmål at de vil «styrke sin internasjonale posisjon som et ledende forskningsuniversitet». Nå er en strategi ingen virkelighetsbeskrivelse. Den skal vise retning. Men mål må bygge på en realistisk virkelighetsbeskrivelse. Jeg har lest planen, og noe skurrer alvorlig mht både beskrivelse og mål.

Det er ingen grunn til å tro at UiO – og samfunnet – vil ta kostnadene ved å bli «et internasjonalt toppuniversitet», og nå tenker jeg ikke engang primært på økonomi. For hva skal UiO gjøre med alle de middels ytende hvis de skal krype opp i den internasjonale elitedivisjon? Universitetshistoriker Fredrik W. Thue, en av dem som står bak nibindsverket, har skrevet i tidsskriftet Prosa: Skal «dagens stab av fast vitenskapelig ansatte med varierende forskningsmeritter bli gjenfødt som en spydspiss i den internasjonale vitenskapens elitedivisjon» i 2020?

Noe helt annet.

Universitetet i Oslo er ikke noe eliteuniversitet og vil trolig aldri bli det. Det ville kreve en helt annen linje, med mange flere ansatte, færre studenter og omplassering eller oppsigelse av ansatte som ikke er gode nok.

UiO må selvsagt søke stjernene. Som forfatteren Oscar Wilde engang skrev: «We are all in the gutter, but some of us are looking at the stars» – «Vi ligger alle i rennesteinen, men noen av oss ligger og ser på stjernene».

Den ikke alltid behagelige virkeligheten kan lett forsvinne i selvgratulasjoner de neste dagene. Universitetet i Oslo er tro mot seg selv først når det tenker litt mindre på stjernene og litt mer på rennesteinen.

twitter.com/KnutOlavAmas

Les også

Siste fra Åmås

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste nytt