I DENNE BYEN finnes det en skribent, en filmregissør og en aktivist som løfter frem de som ser Oslo som ingen andre er i stand til å se Oslo, men som ikke så ofte selv blir sett. Og nå snakker jeg ikke om tre personer, men om én.Hun heter Margreth Olin (36) og er fra Stranda på Sunnmøre. Men som så mange som har bodd i Oslo noen år, er hun ikke i stand til å kalle noen andre steder enn hovedstaden for hjemme.Olin er en filmskaper som ikke ligner noen andre i Norge. Hun ble kjent for "Dei mjuke hendene" i 1998, så kom "Kroppen min" i 2002, deretter "Ungdommens råskap" i 2004.

Det nye alvoret

Margreth Olin er selve personifiseringen av det som er blitt kalt "det nye alvoret" - en politisk og sosial interesse som har erstattet ironi som verdensanskuelse.For hun er interessert i et annet Oslo og insisterer på å betrakte byen nedenfra og opp, aldri ovenfra og ned. Ikke i filmene, ikke i de intense Dagblad-artiklene, som ofte reflekterer erfaringen med å følge folk på gaten i flere år - og ikke når hun samler inn 15 000 underskrifter i sin nettkampanje "nestekjaerlighet.no".De siste dagene er hennes første lengre fiksjonsfilm, "Lullaby", vist på Oslo kino. Den går bare syv ganger, siste gang i morgen kveld, og hver visning avsluttes med et "filmbad", en samtale mellom regissøren og en reflektert person til. En ny og god idé. At filmfolk setter ord på det de driver med, gir endelig det litterære Bokbadets hegemoni litt konkurranse.

SMS i natten

Novellefilmen "Lullaby" (vuggesang) følger en ung mann, Falken, som sender fire selvmordsvarsler på SMS ut i natten. De virker som rop om å bli sett. Det blir han ikke, i stedet er det han som må se de andre og gi dem det de trenger. Filmen følger Falken gjennom én natt i en by som er ekstremt kald hvis man må bo på gaten eller i rivningsklare rønner. "Lullaby", som Olin kaller en bysymfoni, er så fysisk til stede på asfalten at det kjennes i kroppen.Og Falken er helt utenfor, i kulden, og ser inn vinduer med varmt lys strømmende ut. Stilisert, men dessverre rått realistisk. Hvis Oslo er en mann, reflekterer Olin, er han urolig og rastløs, gjør alt for å skjule det, men greier ikke å fortrenge hverken brutaliteten eller ømheten.Olins nye film = Oslo.

En uvirkelig virkelighet

Men "Lullaby" er ikke det eneste uvanlige og konsekvente nedenfrablikket på byen akkurat nå. Det er tydeligvis sesong for dem. "Prosjekt 101" har nettopp utgitt en bok fra dem som står bak magasinet "= Oslo". Boken viser frem den samme rå, uvirkelige virkelighet som filmen til Olin.Kan prosjektet gi "= Oslo" et løft etter at salget har gått nedover? Ja, hvordan skal "= Oslo" utvikle seg videre? Det blir krevende å finne ut av når bladet ikke lenger er en nyhet.Sjelden har det vært tøffere å være tigger, uteligger, prostituert eller rusmisbruker i Oslo. Samtidig er de i ferd med å bli sett, de får stemmer og ansikter gjennom de nevnte prosjektene.Men så? Er det noe som tyder på at offentlig politikk og velferdsforvaltning vil gjøre det lettere for dem å leve og overleve i Oslo? Nei.Margreth Olin og folkene bak "= Oslo" ser byens mest vanskeligstilte. Det er mer enn byen gjør.