Personvernets paradokser

I EN BOK som kommer ut i dag foreslår utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet å grunnlovsfeste personvernet. Allerede i går fikk forslaget bred politisk støtte. Dét er ikke nødvendigvis et godt tegn. Det viser snarere hvilken politisk ikke-sak personvernet er. Ingen av partiene på Stortinget sier i dag et eneste ord i sine programmer om hverken Datatilsynet eller personvern.

Lovhåndhever og pådriver.

Tilsynelatende er Datatilsynet en selvmotsigelse: en statsinstitusjon, et direktorat som har som oppgave å håndheve liberale verdier, som tilsynets direktør Georg Apenes påpeker. Og hvem kan ha "tilsyn" med "data" i dag? Er hele institusjonen utdatert i 2005, med sin doble oppgave som håndhever av personregisterloven og aktiv pådriver på feltet?Nei. Personvernet er mer presset enn noen gang. Flyselskapene må utlevere personopplysninger om alle passasjerer til USA, bilister legger igjen spor på bomstasjonene, Redningsselskapet har rekonstruert 35 000 e-poster fra ansatte i en intern konfliktsak, et forsikringsselskap prøver å få en fastlege til å utlevere en hel pasientjournal, Hydro vil narkoteste alle ansatte når som helst og hvor som helst, og Politiets sikkerhetstjeneste vil bruke romavlytting. Eksemplene kan hundredobles; Datatilsynet får 1500 spørsmål bare om arbeidsliv hvert år.Det ubehagelige spørsmålet er uansett hvilken innflytelse Datatilsynet har i dag, i en tid da terrorismeforebyggelse har så sterk tilslutning som begrunnelse for økt overvåking og innskrenkning av sivile rettigheter og individuell frihet.Dette prøver Apenes å reflektere over i boken som nå kommer på Pax Forlag. Tittelen er "Fra tillit til kontroll. Tolv samtaler om politikk, teknologi og personvern", og samtalene er det Apenes selv som leder, med folk som Lars Roar Langslet, Knut Storberget, Iver B. Neumann, Stein Viksveen, Anne Sofie Roald og Reidun Førde. Det er i denne boken Kristin Clemet foreslår å grunnlovsfeste personvernet.

90 % vil ha kameraer.

En av de dypeste utfordringer på personvernområdet er samtidig det største paradokset: Lovgivningen som skal beskytte enkeltmenneskers liv fra inntrengning og blottlegging, blir motarbeidet av den store forståelsen de samme mennesker faktisk har for å bli utsatt for kontroll: Så mye som 90 prosent av alle voksne nordmenn synes det er OK med kameraovervåking av offentlige rom, 73 prosent prioriterer økt overvåking for å forebygge kriminalitet foran hensynet til personvern.De fleste synes altså villige til å ofre friheten for det de tror er større trygghet.

Noen minutters debatt.

Datatilsynet har 30 ansatte, Politiets sikkerhetstjeneste har over 400. Det sier noe om hva som i praksis er politisk viktig i Norge. Stortinget bruker bare noen få minutter årlig til å gjøre unna "debatten" om Datatilsynets årsmelding, den såkalte personvernrapporten. Den overfladiske enigheten omkring personvern fører til likegyldighet. Én årsak til det er den norske naiviteten overfor offentlig makt. Urovekkende nok er det den eneste teknologiforskeren i Apenes' bok, Gisle Hannemyr på Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo, som utviser størst naivitet når han sier: "Dessuten er jeg norsk sosialdemokrat og går derfor ikke omkring med permanent skepsis til det offentlige. Jeg tillater meg - inntil videre, i hvert fall å regne med at stat og kommune holder seg til lover og regler for innsamling, lagring og bruk av personopplysninger."En rørende tro på politiske og statlige topplederes gode vilje og manglende maktambisjoner, i hverdager som i krisesituasjoner.

Tilliten til staten.

Derfor er det grunn til å ha større sans for Høyres Kristin Clemets syn på samme sak: Hun skjønner at personvernet svekkes bit for bit, meget langsomt, gjennom ny lovgivning. Følgene av å ofre litt frihet og privatliv viser seg ikke med det samme. Og da vil enkeltmenneskers rettssikkerhet avhenge av om man tidsnok har sett faresignalene.Tilliten til staten er så dyp i Norge at de færreste ser dem. Det finnes forsvinnende liten bevissthet i dette landet om at staten har potensial til å utvikle seg i anti-liberal retning i en presset situasjon eller som følge av politiske vindskifter.Lettere enn private virksomheter kan statsorganer brukes som direkte politisk redskap, fordi staten "har en mye større mulighet for å samordne sin viten og sine organisasjonsløsninger enn privat sektor har," som Clemet ser det.Idéhistorikeren Trond Berg Eriksen er enda mer pessimistisk i personvernboken. Han mener at de kreftene Datatilsynet kjemper mot er så sterke at oppgaven blir uoverkommelig: Datatilsynet er allerede en museumsvokter.Jeg håper og tror at Trond Berg Eriksen tar feil.