DET FINNES nok av eksempler på lignende oppsigelser fra de siste årene: Bergljot Jonsdottir, som skapte stor kunstnerisk suksess for Festspillene i Bergen, gikk av i 2004 etter opprivende personalkonflikter. Den unge toppdirigenten Daniel Harding forlot Trondheim Symfoniorkester fordi orkesteret var "provinsielt" og ikke jobbet hardt nok.
Simone Young gikk fra Bergen Filharmoniske Orkester til toppjobber i utlandet. Og Gavin Jantjes forlot Henie Onstad Kunstsenter fordi styret selv brått ville bestemme hele den kunstneriske profilen.Jeg startet en debatt om temaet etter Jonsdottir-saken. Sune Nordgren uttalte seg, og bestred at det var noe som helst i at utenlandske kulturledere ofte opplever hard motstand etter at de er headhuntet til Norge - før de får nok og stikker. Han sa: "Jeg har selvfølgelig støtt på motstand, men ikke mer enn ventet, og ikke mer enn man møter i andre land" (Dagbladet 6.5.2004).Det var den gang. (Jeg siterer ikke av skadefryd, den er det mange nok som dyrker nå. Selv trodde jeg på Sune Nordgren lenger enn de fleste.)Nå hevder Nordgren at han er blitt demonisert og motarbeidet blant annet fordi han er svensk. En tvilsom forklaring. Likevel er det interessant å tenke over om det er sider ved norsk kulturliv som igjen og igjen skaffer internasjonale "hotshots" uoverstigelige vansker.

Vaklende styrer.

Selvsagt ligger det unike historier bak hver av sjefsavgangene. Flere av dem har gjort store mistak, om ikke alle på det kunstneriske nivå, så i personalbehandling og måte å kommunisere på. Kanskje viser det seg at de er blitt ansatt på feil sted til feil tid. Muligens har styrene gjort en for dårlig jobb fordi de ikke egentlig hadde vilje til å la lederen realisere sine visjoner da de møtte uventet og beinhard motstand.Mange utenlandske ledere kommer også fra miljøer der det er helt greit å være en elitistisk og suveren leder med primadonnanykker. Det er vanskelig i et egalitært land med flate strukturer også i kultur-sfæren, og uten virkelig vilje til elitetenkning. Forståelsen for kompromissløst å dyrke det beste, troen på at dét kan resultere i kunst og kultur som fremstår som nyskapende også for "folk flest", er liten.

Fremmedgjør sine ansatte.

Da blir det kritisk hvis primadonnaen attpåtil er en dårlig kommunikator som fremmedgjør ansatte fra deres egen institusjon - de betrakter ham mest som en visjonær tomtønne som rumler rundt i offentligheten.En enda viktigere grunn til at det skjærer seg er norsk konfliktskyhet. Man snakker om og ikke til når problemer tårner seg opp, og svake styrer er ennå vanlig i kulturlivet. Så sier det til slutt pang!Lukketheten overfor utlendinger i toppstillinger kan også bunne i et ønske om å beskytte sine privilegier. Det finnes lite makt i kulturlivet, lederansettelser er et av de få maktmidler man har. Det er tryggere å ansette kjenninger som man vet ikke vil forstyrre idyllen for mye.Nå er det faktisk ikke slik at Norge i utgangspunktet er et spesielt attraktivt land for utenlandske kulturledere. Vi har ikke noe ekstra å by på, hverken en voldsom politisk kultursatsing eller gode lønninger. Mange faktorer styrker slik det kunstkritikeren Harald Flor kaller "en arroganse når det gjelder andres kompetanse" (Dagbladet 16.8.).Det blir ikke lettere å tiltrekke seg den heretter. Det er trist.Men en konstruktiv tanke sniker seg inn: Er de topplederne som kan klare brasene i norsk kulturliv, rett og slett nordmenn med sterk internasjonal erfaring og/eller orientering? To av dem har nylig fått sentrale kulturjobber: Per Boye Hansen i Festspillene i Bergen og Morten Walderhaug i Oslo Filharmoniske Orkester.Det er mulig at fremtiden i norsk kulturliv tilhører toppledere som dem.