"DET GÅR EN småilter intellektuell vekkelse over landet. En vekkelse som søker en mer hardhendt og skråsikker vestlig verdipolitikk." Så pirrende tabloid formulerte forskeren Henrik Thune seg i en to siders debattartikkel i Dagbladet tirsdag - under kjempeoverskriften "Nykonservatisme på norsk". Aftenposten har fått plass i Thunes analyse.I USA, der begrepet stammer fra, vil de nykonservative gjeninnsette verdiene og troen på familien og er for en sterk innflytelse fra kristen religion på politikken. Internasjonalt gir dette seg utslag i et program om å oppdra andre lands folk til markedsøkonomi, heter det i en definisjon. Bush-regjeringens ønske om å reversere abortpolitikken og vilje til maktbruk i utenrikspolitikken, er sinnbildet på en slik sterkt høyreorientert tenkning.Så viser det seg at det ikke er dette fenomenet Thune nå ser i Norge. For å kunne bruke begrepet nykonservatisme må han nesten tømme det for innhold. Tilbake står et forsvar for det Thune kaller "vestlige verdier".For meg dreier det seg om verdier som er og må være universelle: Frihet og demokrati, individets ukrenkelighet og menneskerettighetene.

Tilspissede begreper.

Thune kritiserer det betente klima som skapes av tilspissede begreper som "religionskrig", "sivilisasjonskamp" og "vår tids store kamp". Jeg er enig med ham, og har aldri brukt slike karakteristikker. Det vi trenger stadig mer av, er kritiske kommentarer om konkrete situasjoner der individers rettigheter og frihet er i fare.Det er meningsløst å gruppere debattanter sammen slik Thune gjør. Det Hege Storhaug, Hans Rustad, Nina Witoszek, Steinar Lem, Hans Magnus Enzensberger, André Glucksmann og jeg har felles, er så "tynt" at det å diskutere oss under ett sier lite eller ingenting.Er det noe norsk samfunnsdebatt trenger mindre av, er det merkelapper og forutsigbare, ideologiske pakkeløsninger.

Religion som maktmiddel.

Henrik Thune undrer seg over Aftenpostens interesse for religionskritikk og islamismedebatt det siste året. Det er en underlig undring etter 11. september-terroren, som ble begrunnet både religiøst og i et hat mot vestlige verdier - og like underlig etter karikaturstriden. Den kristne og muslimske fundamentalismens innflytelse på internasjonal politikk beviser behovet for motstand. Religionene er vår tids sterkeste maktinstrumenter.Ikke unaturlig, da, at det reiser seg stemmer som vil forsvare de idealene som har gjort Vestens demokratier til de frieste samfunn i historien.Men i en situasjon der religion igjen mobiliseres som politisk kraft, er det avgjørende å se at skillelinjene ikke går mellom "Vesten og resten", men tvers gjennom både regioner og religioner. Og at motstanden mot nye totalitære krefter som skjuler seg bak religiøse dogmer, nettopp må gå gjennom allianser med liberale, frihetssøkende krefter, bl.a. feministiske og sekulære miljøer.Jeg er enig med Henrik Thune i at generaliseringene om islam og muslimer er mer uforsonlige enn noen gang før. De skaper rasisme. Jeg like enig i at "en tabloidisert og overdramatisert beskrivelse av verden" ikke må få skape farlige konfrontasjoner i en virkelighet stort sett er befolket av moderate krefter. Men selv når man har tilegnet seg kunnskap og nyanser, er konfrontasjon riktig når individer knuses av ideologier.Tenkemåten jeg har beskrevet er ikke nykonservativ, men radikal-liberal.Dens eneste fanatisme dreier seg om enkeltmenneskets frihet, dens eneste fundamentalisme om ytringsfriheten.