Samfunnets nye støtter

DEN BRITISKE kommentatoren Simon Jenkins har kalt det 21. århundre "filantropiens hundreår". Filantropi er å gi av private formuer til sosiale oppgaver eller forskning og kultur, og ikke vente noe tilbake.2006 var et historisk rekordår for internasjonal filantropi. Bare de 60 største amerikanske filantropene ga bort 310 milliarder kroner. Verdens nest rikeste mann, Warren Buffett, ga bort tre firedeler av sin formue til Microsoft-gründeren Bill Gates' bistands- og helsefond for den tredje verden.

En halv milliard.

Fjoråret ga rekorder også for norske stiftelser og fond, etter at vi lenge har hatt en svak tradisjon for sånt. Nå deler de ut ca. en halv milliard kroner i året. I tillegg kommer alt som blir gitt av bedrifter og enkeltpersoner.Den fremste av dem er industrimannen Trond Mohn i Bergen. Denne uken ga han nye 50 millioner til forskning ved Universitetet i Bergen, samlet har han donert 630 millioner bare til denne institusjonen og bortimot en milliard totalt.Dolly Parton viste interesse for den gavmilde milliardæren da hun holdt konsert i Bergen for en uke siden; Mohn finansierte nemlig byggingen av idrettsanlegget Vestlandshallen som huset konserten. "Det er fryktelig dyrt å se så billig ut som jeg gjør," erklærte hun på sin konsert i Oslo i forgårs.Det er en innsikt i merkevarebygging som filantroper kan notere seg. For det er også fryktelig dyrt å skape et bilde av seg selv som uegennyttig når man har brukt hele livet på å være egoist.

Finansierer professorater.

Noen unison takk får de ikke uansett hvor mye de gir bort. Filantropi er fortsatt så omstridt at kritikerne raskt melder seg. Foreløpig har de ikke torpedert Stein Erik Hagens 50 millioner til hjerteforskning på Ullevål universitetssykehus for et par uker siden, men de har kastet seg over hans og andres finansiering av professorater på Handelshøyskolen BI. For seks millioner får giverne en stilling kalt opp etter seg. Det finnes et DnB Nor-professorat, et Color Line-professorat, et Statoil-professorat og et Stein Erik Hagen-professorat. Og ni til.Er det noe galt i det? Nei. For det ligger selvsagt ingen føringer på forskningen fra givernes side. De nye stillingene på BI kan bare bli et problem hvis forventningen om fremtidige gaver svekker den kritiske forskningen.Filantropien er i kraftig medvind. Sektoren profesjonaliserer seg, Stiftelsesforeningen samler en stor del av den, på et felt der aktørene for få år siden hadde null kontakt. Vi har også fått et statlig stiftelsestilsyn som overvåker de 3000 stiftelsene og fondene.

Gjennomsiktighet og debatt.

Er det noe denne stadig mektigere, men ganske usynlige samfunnssfæren nå trenger, er det gjennomsiktighet og kritiske debatter om sine prioriteringer. For filantropenes og stiftelsenes sterkeste sider er samtidig deres mest sårbare: De kan bruke hvor mye penger de vil på hva de vil og trenger ikke begrunne sine ja eller nei. Men for å vinne legitimitet i samfunnet bør de bli mer åpne for innsyn enn de er i dag.Det tjener dem selv, for da først får vi øye på at de tilfører gode (og sikkert en del mindre gode) formål friske midler, de kan snu seg raskt og de tilfører den monolittiske offentlige finansieringen av forskning, kultur og sosiale formål i Norge en ny pluralisme. Makten spres, og det er nødvendig i et lite land.

Historiens største arveoppgjør.

"Det skulle bare mangle at de ikke punget ut!" moraliseres det av og til om de nyrike. Og det er et godt poeng der formuene har bidratt lite ved skattlegging. Den private overfloden i Norge forurenser fellesskapet, sa Senterparti-leder Åslaug Haga i går.Det vi er vitne til nå, er historiens kraftigste oppbygging av formuer, samtidig som vi står foran de største arveoppgjør landet har sett, der unge kvinner og menn er i ferd med å bli tilført milliardformuer de hverken trenger eller har jobbet for. Debatten om det forkastelige ved arvelig monarki burde helt blekne i lys av denne arvedebatten.Det kommer den ikke til å gjøre. Den stikker nemlig ikke dypt, og har ikke inntatt mange, den bevisstheten Kjell Inge Røkke mente å vise frem da han forleden erklærte: "Det som står klart for meg er at de mange milliardene som juridisk sett er mine, er ikke mine til å forvalte som bare mine. Kapitalen er skapt av samfunnet og i samspill med samfunnet."Det er faktisk kjernen i filantropisk tenkning.

"Rene" penger.

Den blir bekjempet av politikere som ikke vil ha nye, tunge aktører på banen. Troen på at bare offentlige penger er "verdige" og "rene", fører dessuten til at helseinstitusjoner og skoler som tilbys donasjoner, nekter å ta imot."Velferdsstaten forvitrer. Bring inn filantropene!" skrev Simon Jenkins nylig i Guardian. Det bør ikke bli noe norsk kamprop, og en forvitring av velferdsstaten må motarbeides. Men det finnes grenser for hvor enorme offentlige budsjetter kan bli. Hvor store midler skole og helsesektor enn får, er det et faktum at vedlikehold av skoler og andre offentlige bygninger har et dramatisk etterslep, og at sykehjem må spinke og spare i et av verdens rikeste land. Da blir de store private gavene til kommunale sykehjem i Oslo, som Dagsavisen fortalte om mandag, ikke et problem, men et supplement som kan gi verdigere forhold - og blottstille hvor det offentlige svikter. I det siste har avisoppslag også fortalt at opprustningen av Norsk Folkemuseum ikke ville vært mulig uten Sparebankstiftelsen og en utstilling om ytringsfrihet på Nobels Fredssenter ikke uten en stor sum fra Fritt Ord

Mellom stat og marked.

Finansieringsmakt er en kamp om samfunnsmakt. Filantropene, stiftelsene og fondene plasserer seg mellom statliggjøringen av tilværelsen og kommersialiseringen av den. De tar opp i seg det beste fra både stat og marked, uten å være noen av delene.Spørsmålet er bare hvordan forvalterne av Norges største formuer kan komme til samme innsikt som en av tidenes største filantroper, den amerikanske industrialisten Andrew Carnegie: "En mann som dør i besittelse av millioner som det har stått i hans makt å dele ut, vil dø uten ære."