Tenkerne som tier

UTFORDRER UNIVERSELLE VERDIER. Sammenblanding av religion og politikk, frihetsfiendtlighet og reaksjonære holdninger til moderne verdier kjennetegner politisk islam. Den står for en fundamentalisme som utfordrer demokrati, likestilling, ytringsfrihet og en kritisk og selvkritisk grunnholdning.Temaet islamisme berører kjernespørsmål for enhver politisk engasjert person, og griper inn i så mange fag. Så hvor blir det av filosofene som forsvarere av fri og kritisk meningsdannelse? Juristene som vanligvis vokter den liberale rettsstaten? Hvor er Norges sosiologer og historikere? Og kulturradikalerne med sin vanligvis skarpe religionskritikk? spurte filosofiprofessor Gunnar Skirbekk i ukeavisen Dag og Tid nylig.Det er "etablerte intellektuelle" han savner. Et trettitall etnisk norske forskere i 50-, 60- og 70-årsalderen er de som etterlyses av Dag og Tid når redaktøren følger opp, folk som historikerne Francis Sejersted og Berge Furre og humanistene Lars Roar Langslet og Jostein Gripsrud.

Ingen privilegert plass.

Nå er ikke "forsker" synonymt med "intellektuell". Og hverken universitetsmiljøer eller norske forfattere har automatisk noen privilegert plass i debatten om politisk islam. Det er fortsatt relativt få norske forskere med islamisme som spesialfelt i Norge. Underlig nok, for det har vært et aktuelt tema i årtier. Religionsvitere, antropologer og eksperter på Midtøsten har likevel vært blant de mest synlige deltagerne i islamismediskusjonene det siste halvåret. Men de fleste fremtrer da som informerende fagpersoner, ikke frie intellektuelle. Andre tunge akademikere lar være å delta fordi de ikke er islameksperter, sier de. Men det er ikke flere spesialister man trenger, derimot folk med evne til å diskutere generelle prinsipper i lys av konkrete eksempler.Hvis man slutter seg til anklagene om at norske intellektuelle ikke er interessert i politisk islam, mislykkes man dessuten i å ta innover seg hvor enestående mange det var som faktisk deltok i vinterens svært omfattende Muhammed-debatt. Den var alt annet enn tam og tannløs. Og den manglet hverken universitetsfolk eller forfattere. Dessuten er det et faktum at mange av deltagerne (som i andre ordskifter) faktisk befinner seg i helt andre miljøer enn universitetene.

Engasjement og energi.

For det finnes folk med utdannelse og refleksjonsevne mange andre steder i samfunnet, ofte med et tydeligere engasjement og et friere sinn enn dem Skirbekk kaller "etablerte intellektuelle". Sikkert har de ikke like tung teoretisk bagasje som professorer, men likevel: 1) en evne til prinsipiell tenkning, kombinert med 2) lang erfaring fra relevante miljøer, og i tillegg: 3) vilje til å påvirke sentrale samfunnsdiskusjoner. Mange er nye stemmer, unge stemmer, ikke minst fra muslimske miljøer - både konservative og sekulære.De kaller seg sjelden noe så pretensiøst som intellektuelle, for de jobber i offentlig forvaltning, skolen, kulturorganisasjoner, i mediene, i frivillig sektor - ja, hvor som helst. Og så kaster de seg inn som samfunnsdebattanter og bruker fritiden til noe ingen har bedt dem om og ingen betaler dem for. De bare tar seg frihet til å snakke, skrive og påvirke i det offentlige rom, den friheten mange universitetsfolk ikke lenger ser som et privilegium, men en slitsom selvsagthet som de legger til side. Dessuten er de raske til å oppdatere seg. Det gode resultatet blir en mindre forutsigbar og mer levende offentlig samtale.Noen mener temaet politisk islam er irrelevant for Norge fordi islamistene angivelig er få her. Men et globalt ordskifte om spenningene mellom politisk islam og modernitetens utfordringer er høyst relevant å delta i uansett. Muhammed-striden viste det.Velger man i stedet høflig taushet for å beskytte utsatte grupper? Det mindretallet som er militante fundamentalister står ikke for svakhet og tar ingen hensyn til sine motstandere. Og vel er muslimer en minoritet på 120 000 i Norge, men islam er verdens største religion med 1,2 milliarder tilhengere. Det er ingen grunn til å avstå fra direkte og ærlig ordskifte for å beskytte noen "minoritet" i så måte.Likevel forklarer nok relativiseringen av verdier i mange kulturfag og dyrkingen av multikulturalisme i politikken langt på vei hvor underlig svak støtte norske tenkere har gitt til islamdissidenter og kritikere av menneskefiendtlige sider ved religion. Kanskje er det rett og slett religionenes kraftfulle tilbakekomst i politikken som har tatt dem på sengen.Forfatter og professor Nina Witoszek er en av dem som har merket seg de intellektuelles holdninger. I en kronikk her i avisen onsdag skrev hun at vi nå opplever "en orgie av unnskyldninger for Europas friheter".

Frihetens motsetning.

I farligste fall blir de intellektuelle overbærende overfor reaksjonære krefter som er frihetens steile motsetning. Da får vi vestlig selvforakt og vidtgående, kritikkløs respekt for grupper som lykkes i å iscenesette seg selv som ofre, sist sett under Muhammed-striden.Som tidligere øst-europeisk dissident fra et totalitært samfunn har Witoszek forutsetninger for å forstå muslimske dissidenters situasjon bedre enn mange professorkolleger. De skjønner muligens ikke hva som står på spill, og kritiserer politisk islam bare i private sammenhenger.Intellektuell latskap og manglende lyst til å delta i en krevende og tidvis ubehagelig offentlig samtale er nok også med på å forklare deres svake forsvar for verdiene som har skapt frie, åpne samfunn. Den friheten som fortsatt er forutsetningen for deres eget liv som tenkere.