Tross alt

MEN DET FINNES en annen grunn også: I Norge som i så mange andre land, har jødene vært en integreringssuksess uten sidestykke. Resultatet er at de er blitt så godt som usynlige for andre, som gruppe. Men kunnskapen om de 1500 jødene som lever i Norge i dag, deres liv, historie, kultur og samfunnsinnsats, er uansett pinlig og forsvinnende liten. Det eksisterer regelrett en dyp fremmedhet overfor alt jødisk. Det nye Jødisk Museum i Oslo har strevsomme oppgaver foran seg.

Nok med å overleve.

Nesten 800 jøder fra Norge ble drept i Nazi-Tyskland, bare noen få overlevde og kom tilbake fra konsentrasjons- og utryddelsesleirene. Det lille norske jødiske miljøet ble lagt i ruiner og brukte lang tid på å komme seg på bena. Minoriteten hadde nok med å overleve de første tiårene etter krigen, for så å bygge seg sakte opp igjen, med verdenshistoriens verste traumer som ballast og bakteppe.Fortsatt er det relativt få norske jøder som flagger sin identitet offentlig. De vet godt at de ikke bare risikerer, men med høy grad av sikkerhet kommer til å oppleve, trusler av mange slags typer hvis de gjør det. Slik er også Norge i 2008, for jødene, en av landets fem såkalte nasjonale minoriteter. De fire andre er kvener, rom, romanifolket og skogfinner.Jeg husker stemningen rundt et kulturarrangement jeg var med på i regi av Det Mosaiske Trossamfund (DMT) for et par år siden. Menigheten hadde flere ørepropp-utstyrte sikkerhetsvakter med seg kontinuerlig. DMT bruker en tredjedel av sin medlemskontingent på sikkerhetstiltak.Når Jødisk Museum åpnes av kronprins Haakon mandag ettermiddag, vil den gamle synagogen i Calmeyers gate 15 være full av sivilkledd og uniformert politi. Og de fleste er der faktisk ikke for å beskytte den kongelige, men representantene for landets mest sårbare og utsatte minoritet.

Midtøsten-konflikten.

Noen kaller norske jøder paranoide når det gjelder egen sikkerhet. De tar, dessverre, feil. Jo mer tilspisset Midtøsten-konflikten er, desto mer utsatte er norske jøder, viser erfaringene fra de siste tyve år. Særlig siden den første palestinske intifada i 1987, og senest skuddene mot synagogen i Bergstien i Oslo i september 2006, som skremte hele den jødiske befolkning i Norge. Færre kom til menigheten etter denne hendelsen.Terror er unntaket. Men hverdagen for jødiske barn på Oslos skoler er fra tid til annen trakassering, særlig på skoler med mange barn av familier fra Midtøsten. Problemet er at noen, av kunnskapsløshet eller i ideologisk forblindelse, identifiserer alle jøder med Israel og gjør dem ansvarlige for landets politikk.Aftenposten plumpet selv ut i tilstøtende myrlende i en artikkel i april i år. Dagen etter kom rettelsen: "I en artikkel om Arfan Bhatti i går kom vi i skade for å skrive feil i en bildetekst. Synagogen i Oslo er jødisk, ikke israelsk".

Trusler og antisemittisme.

En stor del av det å være jødisk i dag, til og med i Norge, blir uvegerlig til noe politisk når så mange tror at jøder overalt og alltid støtter Israels politikk. Det blir dessuten ubehagelig og potensielt farlig. Samuel Bodd hevdet i en kronikk i Aftenposten i mai at jøder i Norge opplever flere utslag av trusler og antisemittisme nå enn de siste seksti år, og at slike fenomener forekommer hyppigere her "enn i andre land vi liker å sammenligne oss med"Det finnes også andre tegn på at det norske samfunnet ikke tar antisemittisme alvorlig nok. I norske lærebøker repeteres helt inntil i dag stereotypier av typen "Jødene var flinke med penger". Fremstillingene er ofte tendensiøse, og tegner sjelden et bilde av jødene som en fremstående og fremgangsrik gruppe i et stort antall yrker i det norske samfunnet, en minoritet som samtidig har holdt fast ved sin jødiske identitet. Oftere blir de fremstilt som en passiv gruppe av rene ofre.Norske jøder er med andre ord vant med at andre forvrenger deres historie. Nå får de fortelle den selv.

Kan korrigere.

Jødisk Museum har dermed sjansen til å korrigere de skjeve versjonene. Museet skal nemlig løfte frem noe helt annet enn de to faktorer nordmenn fremhever når de blir spurt hva de forbinder med jødene: Holocaust og Midtøsten. I stedet skal museet opplyse og undervise i det alminnelige livet til jødene i Oslo og Norge, og det de har oppnådd. Bokstavelig talt tross alt.