KONSEKVENSENE HAR alt begynt å melde seg: For få år siden delte seks store internasjonale selskaper 87 prosent av klassisk-markedet og slapp 120 nye CD-er årlig. I dag er det bare tre selskaper, og de utgir ikke mer enn 20-30 nye innspillinger. Nylig markedsførte EMI sin nye "Tristan og Isolde" som den siste studioinnspillingen av en stor opera noensinne.

Offer for egen suksess.

Det er fare for at de har rett. Paradoksalt nok er klassisk platebransje blitt offer for sin egen suksess i tiårene som er gått siden CD-en som format revitaliserte klassisk-utgivelsene voldsomt. Det har ført til tusenvis av nyutgivelser av førsteklasses vinylinnspillinger, og enda flere tusener av helt nye opptak. Briljante og mindre briljante, men mer enn nok til at det for mange komponisters og verkers vedkommende er vanskelig å tenke seg mer strålende versjoner. Markedet er virkelig i ferd med å bli mettet når man kan velge mellom 200 innspillinger av en Beethoven-symfoni og 70 av en Verdi-opera.Og det er ikke bare selskapene som kutter, det samme gjør platebutikkene. Det er ikke lenger siden enn slutten av 90-tallet at Oslo hadde tre-fire plateforretninger med gode klassisk-avdelinger. I dag er det én.

Sterkt aldrende publikum.

Men det finnes flere sider ved krisen. Én er at konsertpublikumet er i ferd med å dø ut, særlig i Europa. Et "gerontokrati", kaller musikkritikeren Norman Lebrecht det. Siden midten av 90-årene har han spådd den klassiske musikkens død. Det er atmosfæren som ikke trekker folk lenger, mener han: Rammene rundt de store konsertene, med et stort orkester i en stor konsertsal, er nesten like stive og høyborgerlige som de har vært siden tradisjonen ble etablert på 1800-tallet.Jeg er enig i det. Per Arne Glorvigen beskrev tilstanden så ypperlig under Festspillene i Bergen i mai i år, der han selv var offisiell festspillmusiker. Han er en av samtidens fremste på belginstrumentet bandoneon. Hans kritikk av det kjedelige og forutsigbare var ram: "Det står i programmet et halvt år i forveien hva publikum skal få høre. Det inviteres ikke til noen overraskelser. Kan noen forestille seg at Bruce Springsteen et halvt år i forveien avslører hvilke låter han skal spille på en konsert?"

Hvordan og hva?

Men pessimistene har på ingen måte fått rett i sin dødsdom ennå. Klassisk-industrien er i krise, men musikken lever. Spørsmålet er hvordan, og nøyaktig hva den har å gi som kunst i dag.På mange måter er det rart man ikke greier å åpne den klassiske musikkverdenen for flere. Musikken er jo til de grader demokratisert siden den gang den var både eksklusiv og ekskluderende: Mye av den ble skrevet for adelskap og kongelige, så fremført privat i aristokrathjem og palasser.

Aktualisering og relevans

. Kanskje skyldes problemene i klassisk-bransjen at den ikke har klart å løsrive seg fra denne bakgrunnen likevel, og ikke har greid å legge så mye til når det gjelder aktualisering og relevans. Det er veldig langt mellom nye, spennende tolkninger av klassisk musikk i dag. Enda lenger mellom de originale, uærbødige, endatil anarkistiske tolkningene.I stedet finnes det et internasjonalt jetset av dirigenter som reiser verden rundt med det samme velkjente, populære repertoaret, og som ikke vil øve inn noe nytt. De gjør den klassiske musikken til et mausoleum.

Sine egne oppdagelser.

Til syvende og sist er det lytterne som enkeltpersoner som må gjøre sine egne funn. Selv "oppdaget" jeg klassisk musikk for alvor først for nesten ti år siden, da jeg fikk Leif Ove Andsnes' glimrende versjon av Brahms' 1. klaverkonsert, med City of Birmingham Symphony Orchestra dirigert av Simon Rattle. Jeg husker jeg satt på en buss i Trøndelag med propper i øret.Siden er det blitt mange konserter i mange byer. Og en sjelden gang opplevelsen av det ukopierbare man bare kan få i en konsertsal, bare der og da. Som når et førsteklasses orkester i New Yorks Carnegie Hall fremfører gammel musikk på en ny måte. Jeg husker dirigenten Christoph Eschenbach med Philadelphia-orkesteret og Dvoraks 9. symfoni, "Fra den nye verden", første gang fremført nettopp i Carnegie Hall - og 110 år senere likevel ny og frisk fordi den ble dristig, personlig og originalt tolket.

En fetisj for jubileer.

Slike opplevelser er få. Så hva skal til for at klassisk musikk skal ha noe å si ut over det å være en interessant historisk levning og en briljant estetisk erfaring? Klassisk-bransjen er fetisjistisk opptatt av jubileer, enten det er Mozarts 250 år eller Sjostakovitsj' 100. Men et jubileum i seg selv er en tynn aktualisering og fremmer ikke nødvendigvis nytolkninger."Musikk som erindring" er forresten mottoet for samtidsmusikkfestivalen Ultima, som avsluttes i kveld. Av én kritiker er den beskyldt for å være innadvendt og snobbete, av en annen for å være for lite "smal". Vel, programboken er på 280 sider, og det ble solgt bare 450 billetter til åpningskonserten. Det betyr at to tredjedeler av salen var tom.

Også klassisk var samtidig

. Muligens kan samtidsmusikkarrangørene bli flinkere til å "pakke ut" sine tilbud, og mediene adskillig mer interessert. Det er nok å finne for den som leter. Og den populistiske kritikken av den nye musikken glemmer at den klassiske musikken som i dag er elsket, var like utskjelt og marginal i sin egen samtid, for eksempel den atonale musikken og Stravinskijs "Vårofferet".Oslo Filharmoniske Orkesters erfaring er at publikum virkelig ønsker å oppdage ny musikk, særlig hvis den presenteres side om side med noe kjent.

Nedgang etter Jansons.

Filharmonien, som de har begynt å kalle seg nå, med Jukka-Pekka Saraste som ny sjefdirigent fra denne sesongen, slet med en meget stor nedgang i publikumstallene inntil nylig. Etter min mening skyldtes det et mindre spennende repertoar og et mindre energisk orkester i perioden etter at Mariss Jansons sluttet i 2002. Hans etterfølger, stjernedirigenten André Previn, ble en skuffende overgangsfigur. Men nå er han ute og orkesteret i støtet.Besøkstallene er styrket, nå er i snitt 83 prosent av setene solgt, og flere unge oppsøker konsertene. Orkesteret gjør mye for å lokke dem til seg, uten å late som om det er "kulere" enn det er. En reklamemann jeg kjenner, forklarer symfoniorkestrenes problemer med at de er for lite "sexy". Men kan det tenkes noe mer privilegert enn å ha 107 musikere live på en scene ti meter foran deg, i en musikkopplevelse som bare eksisterer de to timene?

Et nytt publikum.

Det er synd at Kirke- og kulturdepartementet nå budsjettkrangler med Filharmonien og nekter dem å inkludere lyttertallene når orkesteret spiller utenfor Oslo Konserthus. På det viset når de jo andre målgrupper. Det får nye lyttere til å gjøre sine egne oppdagelser, uten å være kuet av konvensjonene i konsertsalen.Det beste tegn på at Filharmonien lykkes, vil være at flere i salen klapper på de "gale" stedene.