SAKPROSAEN ER – som vanlig – under heftig diskusjon. Ikke minst blir det drøftet hvilken sakprosa som bør kjøpes inn til folkebibliotekene av Norsk kulturråd og etter hvilke kriterier: litterær kvalitet og høyverdighet eller bokens verdi for en større offentlighet?
Under det hele ligger et enda viktigere ordskifte: Hvordan blir sakprosaen leseverdig? Hvor går grensene mellom å bruke litterære virkemidler i saktekster og å sikre at boken man skriver er etterrettelig? Problemstillingen er ikke akkurat helt ny, men den er staidg like vesentlig.
Flere arrangementer.
Jeg fulgte to slike debatter bare sist uke: En hos historikerne ved Universitetet i Oslo om å skrive historiske biografier, «Å skrive livet», den andre på fagbokforfatternes årskonferanse i helgen om hvordan bruke litterære virkemidler i saktekster. Og fredag og lørdag er det på’n igjen, med en to dagers konferanse på Litteraturhuset i Oslo om den politiske biografiens stilling og status i Norge i dag. Da er det Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek og Norsk biografisk selskap som byr på ferske rapporter fra biografiprosjekter som er underveis, for eksempel Guri Hjeltnes’ om FNs første generalsekretær Trygve Lie, Tor Bomann-Larsen om Kong Haakon og dronning Maud og Per E. Hem om høyesterettsjustitiarius Paal Berg.
Ganske typisk er det at den politiske biografien og forfatterbiografien stjeler det meste av oppmerksomheten i den norske biografiindustrien. Det ville vært forfriskende med litt større fantasi og dristighet fra forlagenes side når det gjelder hvem som får biografier skrevet om seg (hvis nå dét skulle være noe å trakte etter).
Romanlignende biografier.
Den nye biografibølgen vi har opplevd i Norge de siste 25 år, skyldes nok uansett, enten man liker det eller ikke, at det er blitt utgitt en rekke biografier som er forsøkt skrevet på romanlignende måter – av journalister, men hovedsakelig av forfattere som ellers skriver nettopp romaner. De har gjort hva en tysk forlegger ba Åsne Sejerstad om før hun dro til Kabul for å gjøre research til sin dokumentar om bokhandleren: «Å skrive en bok som kan leses som en roman, men med virkelige mennesker».
Samtidig begynner det å melde seg en tretthet i de fremste faglitterære miljøene når det gjelder den evinnelige hangen til å importere skrivetekniske grep fra skjønnlitteraturen: å leve seg inn i personens følelsesliv, dikte frem scener, bruke et språk som ikke bare refererer saklig.
Alternative forbilder finnes i den beste sakprosaen, som medieviteren Anders Johansen påpeker. Han fremhever sosiologen Dag Østerberg og historikeren Jens Arup Seip: Enestående stilister med stor evne til presis faglig formidling.
Jeg er enig med Johansen: I debatten om virkemidler trenger vi et bredere litteraturbegrep, der vi identifiserer det litterære også i de resonnerende tekstene, ikke bare i de fortellende.
Stivnet og konservativ.
Kan dette gi sakprosaen ny utvikling? Kanskje. Det trenger ikke minst biografien – «den mest forutsigbare og kjedelige av samtlige sakprosagenrer» som Ivo de Figueiredo (den prisbelønte biografen) sa det i helgens debatt. Han har rett i at det er mye ved biografien som i dag fremstår som konservativt. Muligens er det faktisk derfor den har så stor suksess. Alle lånene av skjønnlitterære grep de siste tiårene har iallfall ikke ført den fremover; det er snarere dette som har ført til en viss tilstivning. Fiksjonsgrepene har definitivt ført til leseverdighet, men også til manglende etterrettelighet i bøker som for øvrig ofte har manglet tilstrekkelige redegjørelser for sine kilder. De siste årene har imidlertid forlagene sett sitt ansvar, og tatt krafttak med biografienes metodearbeid.
Forhåpentlig kan det gjøre noe med akademias lunkenhet overfor biografigenren. Den har vært like skuffende som forståelig, for leserne er blitt forsynt med for mange biografier som trekker vel enkle slutninger fra liv til verk, og forklarer det ene med det andre. Det norsk litteratur trenger mer av, er biografier som er åpne, motsetningsfylte og ydmyke og leverer «svake» tolkninger av livet og verket – ikke «sterke» teser der alle ens teorier stemmer perfekt.
Kjølighet og avstand.
Like ens trenger vi flere kjølige biografiforfattere som slett ikke er begeistret for og empatisk innfanget av den de skriver om, men som alltid opprettholder en avstand til «objektet», uten å gi seg fore å forstå eller forklare alt. Det blir ikke nødvendigvis romanlignende tekster av en slik holdning, og bøkenes kan bli noe mindre festlige å lese. Men det gjør deres kunnskapsstatus desto mer solid. Slik kan biografien i løpet av noen år rydde seg en plass som en kjernegenre i forskningen om mennesker, deres omgivelser, sammenhenger og historiske tider.
Det finnes imidlertid et betydelig problem i biografigenrens egne omgivelser, som Jens Chr. Hauges biograf Olav Njølstad understreket i det godt besøkte historikerseminaret: Den tabloidiserte mottagelsen endel biografier får i nyhetsdekningen i enkelte medier. Pikanterier som overhodet ikke er viet mye plass i bøkene og ikke er veldig viktige, blåses opp, uten sans for sammenheng og proporsjoner. De originale grep og overordnede tolkninger en biograf bidrar med, forsvinner i ståket og støyen. Stundom er sensasjonsvinklingene pushet av forlagene, andre ganger ikke.
Negative virkninger.
Noen kritikere vil ha det til at mediene slik løper forlagenes ærend og bidrar til å gi bøkene bedre salg. Men dette er en tvilsom antagelse. Det er også en seiglivet myte at de fleste biografier selger godt. Jeg tror sensasjonspreget oppmerksomhet om for eksempel sex og utroskap går klart negativt utover både salget, den seriøse interessen for menneskers livshistorier, samt biografigenrens og journalistikkens omdømme.
Alle sider ved livet har selvsagt sin plass både i biografiene og journalistikken omkring dem. Det gjelder bare å bruke dømmekraften til å finne ut hvor stor plass.
